Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Arrangert ekteskap


Arrangert ekteskap og frivillighet

Det er en vanlig oppfatning at det er stor forskjell mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Arrangerte ekteskap presenteres gjerne i den ene enden av en skala hvor ytterpunktene er henholdsvis arrangert ekteskap og tvangsekteskap. De som havner i mediene kalles for tvangsekteskap - de andre for arrangerte. begrepene kan være villedende, og det er bedre å skille mellom tvang og frivillighet, ikke tvang og "arrangement". Det er ikke slik at arrangerte elteskap er ensbetydende med frivillighet. Hvis det å si nei fører til psykisk press, vold eller utstøtelse, er det et tvangsekteskap. Det samme hvis en sier ja, etter lang tids psykisk påvirkning. Psykisk tvang er minst like viktig som fysisk tvang.

I kommentarene på www.rettsdata.no til Straffeloven § 222, første ledd sier Magnus Matningsdal: "Tvinge forutsetter at man påvirker en annens vilje slik at vedkommende blir satt ut av stand til å handle frivillig". I forarbeidene til samme paragrafs annet ledd, om tvangsekteskap, heter det at en del av vurderingen er hvorvidt det foreligger en reell mulighet til å si nei (til det arrangerte ekteskapet). Begge uttalelsene er en god beskrivelse av de arrangerte ekteskapene som årlig avdekkes som tvangsekteskap. Er det slik i mange av de som ikke avdekkes også? Brukes begrepet bevisst for å tåkelegge?

For meg som jurist inneholder begrepet
arrangert ingenting som kan si noe om frivilligheten i juridisk forstand. Det er et ikke-juridisk begrep. Begrepene tvang og frivillighet derimot, går det an å si mye om. Vi har lovverk, rettspraksis, forarbeider og teori som kan si noe om frivillighet kontra tvang i rettslig forstand. Tilsvarende finnes veiledning innenfor psykologien som kan gi begrepene innhold på et annet plan.

Vi har med andre ord gode holdepunkter for å vurdere begrepet tvang, men elendige holdepunkter når det gjelder å vurdere innholdet i
arrangert. I tillegg er det slik at arrangerte ekteskap er en tradisjon, altså noe vi gjerne respekterer. Det er derfor kanskje på høy tid å se litt nærmere på skillet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap som forklaringsmodell på det som skjer.

Et litt spesielt argument for arrangerte ekteskap som dukker opp fra tid til annen, er at muslimsk ungdom ellers ikke vil finne ekteskapskandidater. Denne bekymringen er fullstendig grunnløs. Dette klarer de veldig godt på egen hånd, på tvers av kaste, relihion og familieforpliktelser.

Nedenfor er skissert to saker fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap som kan si noe om skillet, eller fraværet av skille mellom et tvangsekteskap og et annet arrangert ekteskap. Hva som ligger av valgmulighet i et arrangert ekteskap viser seg gjerne først i det ektefellen forsøker å si nei.

Forskjellen ligger kanskje først og fremt i hvordan ekteskapskandidaten responderer, og ikke i måten ekteskapet skjer på?

Case 1.
En 19 år gammel jente av asiatisk opprinnelse ble med familien til deres opprinnelsesland for å delta i kusinens bryllup. Mot slutten av den 5 uker lange "ferien" ble det klart at det også var arrangert bryllup for henne. Jenta protesterte mot dette, men fikk beskjed om at dette var avklart for lengst. Hun spurte hvorfor hun ikke hadde fått vite om dette tidligere, helst før de dro fra Norge. Hun ble da fortalt at dette var jo slik det vanligvis ble ordnet. Dette er det familien som tar seg av og det er ikke noe hun skal bry seg med.

Jenta ble sint, begynte å grine, og spurte hvorfor de gjorde dette mot henne. Mor sa da at hun hadde blitt altfor norsk og bad henne tenke på familien sin. Alle søstrene og kusinene hennes var gift arrangert, og det skulle hun bli også. Hvis hun lagde mer bråk nå, ville det gå ut over mor og alle på hennes side i slekten.

Men jenta fortsatte å nekte. Hun hadde en kjæreste i Norge, og de hadde planer om å gifte seg neste år, uansett hva familien ville. En kveld kom to onkler, bestefaren og to av brødrene til leiligheten. De anklaget henne for å ødelegge familien, og sa at hun aldri ville få returnere til Norge hvis hun fortsatte å protestere. Broren gikk inn på rommet hennes og fant passet, pengene hennes og mobiltelefonen. Returbillettene til Norge hadde hun ikke selv.

Situasjonen ble så truende at hun valgte å spille med. Hun innså at dette var eneste muligheten for å få returnere til Norge.

Tilbake i Norge begynte presset om familieinnvandring for ektefellen. Hun fikk innkalling til politiet som hun kastet i søpla. Det samme gjentok seg en gang til. Familien syns det begynte å dra ut i tid, og kusinen kontaktet politiet i hennes navn. Hun fikk da vite at det var sendt to innkallinger. Faren til jenta ble rasende, mens mor gråt og besvimte på gulvet. Hva slags datter var det hun hadde? Hun fikk klare instruksjoner om å kontakte politiet og om hva hun skulle si. Familien var godt orientert om reglene for familieinnvandring, og hvilke spørsmål som ville komme, og hadde svarene klare.

Jenta kontaktet politiet og fikk utsatt møtet. Hun forsøkte flere ganger å ta opp saken med foreldrene. Hver gang la mor seg på sofaen og gråt, og bar seg over hvorfor hun hadde fått en slik datter. Hva ville folk tro om dem?

Da jenta kontaktet kompetanseteamet i UDI, var hun så utpsyket at det begynte å gå på helsa løs. Det ble vanskelig å forholde seg til jobben, siden hver time på døgnet ble okkupert av maset fra familien.

Kommentarer:
Det ble lagt opp et løp for henne i forhold til regler og prosedyrer for familieinnvandring. Utlendingsmyndighetene har adgang til å avslå familieinnvandring dersom det er holdepunkter for å konstatere at ekteskapet er inngått ved tvang. Søknaden fra "ektefellen" er nå avslått.

Historien er selvfølgelig endret. Allikevel representerer denne historien et utall av saker om tvangsekteskap. Familien gjør i egne øyne ikke noe galt - de gjør det slik det alltid er blitt gjort. At hun ikke ble fortalt om ekteskapet på forhånd, er kun en sikkerhetsforanstaltning, siden familien vet godt at jenter oppvokst i Norge kan finne på å nekte. Dette er veldig vanlig. Det vises ingen empati for hennes situasjon, siden det er hensynet til familien på begge sider som teller. Utpsykingen med mor som gråter, ikke for henne men for familien, er også typisk. I andre tilfeller gråter kanskje mor eller far også for jenta eller gutten, men gjør det klart at familien uansett kommer først.

"Ekteskapsarrangørene" kjenner ofte reglene for familieinnvadring godt. De kjenner også rutinene hos politiet og UDI. I noen tilfeller har de også bekjente som er i stand til å gi dem "innside" informasjon om hvor saken står, hvilke brev som er sendt etc.

Mørketallene består antakelig av saker som dette, men hvor hovedpersonen føyer seg til slutt. Hjelpeapparatet er godt besøkt av de som for et kort øyeblikk forsøker å stå i mot, men som trekkes inn i familien igjen. Risikoen for å bli utstøtt er en vesentlig grunn til at familien gjerne vinner. Er det da tvang eller er det "bare arrangert"? Hvor vanlig er det at noen sier nei takk til et arrangert ekteskap, hvorpå familien ønsker til lykke med fremtiden i det selvvalgte ekteskapet?

Et arrangert ekteskap er frivillig hvis kandidatene,
uten å måtte motta represalier på grunn av valget, enten kan velge å forbli ugift eller å gifte seg helt på tvers av familiens ønsker.

Case 2.
Denne saken representerer mørketallene, jfr kommentarene til forrige case. Den gjelder en kvinne i tyveårene med asiatisk opprinnelse. Hun er født og oppvokst i Norge og i gang med universitetsstudier. Familien har aldri vært voldelige, de har lang botid i Norge og har aldri presset henne i noen som helst retning når det gjelder tradisjon, religion eller annet.

En dag får hun vite at hun skal gifte seg og at det allerede skal skje om 6 uker. Hun får panikk og kontakter Kompetanseteamet. Hun vil vite hvilke muligheter som finnes for henne. Hun vil imidlertid ikke at familien skal vite at hun har bedt om hjelp, ikke at det på noen måte skal gå ut over familien hennes eller at UDI eller politiet skal gjøre noe. Med det utgangspunktet er det lite å foreta seg for hjelpeapparatet. Det er dessuten helt uaktuelt for henne å dra hjemmefra mot familiens vilje, siden hun er 100 % lojal mot familien.

Det er helt uaktuelt for familien hennes å bruke vold. Hun ble heller ikke utsatt for verken verbal eller fysisk tvang. Ekteskapet skulle inngås, og det var det hele. Hun visste imidlertid at hun kom til å bli utstøtt dersom hun ikke aksepterte.

Kvinnen ender etter dette opp i en intern konflikt med seg selv, med grenseløs lojalitet til egen familie på den ene siden, og hensynet til studier og eget liv på den andre. Hun vurderer hvordan livet blir som utstøtt og hvordan det blir som gift med en fetter hun ikke ønsker å gifte seg med. Hun vurderer livet som utstøtt som så truende at hun velger å godta et arrangert ekteskap.

Kommentarer:
Denne kvinnen kontaktet hjelpeapparatet nærmest bare for å si ifra hva som skjedde. Vi hadde ordnet et opplegg for henne, men det var uaktuelt for henne å gå imot familiens krav om ekteskap. Det er denne lojaliteten, som er innlært og håndhevet gjennom hele oppveksten, som ligger bak mørketallene. I tillegg vil vissheten om at alternativet er å bli utstøtt, gjøre valget enkelt. Og frivilligheten tilsvarende teoretisk.

For å komme noe sted kreves det et minimum av innsats og mot fra den som ønsker hjelp. Det er vanskelig å dra hjemmefra, eller å si nei til familiegjenforening uten at noen merker det. Det er allikevel lett å forstå vegringen. Å bli utstøtt er en grov form for psykisk vold. Vedkommende blir ansett som død for familien og nettverket rundt. Det er forbausende å være vitne til det totale fraværet av empati vedkommende blir møtt med, fra de som tidligere var nær familie. Jeg har hørt både mødre og fedre si for eksempel "bare ta henne med dere, gjør hva dere vil - hun er ikke vår datter lenger uansett". Det kan gå år, og hun blir fortsatt avvist.

Heldigvis kan det være mulig å bygge opp kontakten på litt sikt, i alle fall til småsøsken og andre eventuelle støttespillere i familien. Min erfaring er imidlertid at mødrene er de det er vanskeligst å få en ny relasjon til. Kanskje fordi det de som har det "delegerte" ansvaret for oppgaver som oppdragelse og ekteskapsforberedelse. Det er de som blameres for å ha gjort en dårlig jobb. Andre mødre ler av dem og mennene i familien taper ansikt. Hvorfor skal datteren ha det noe enklere enn de selv hadde det?



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden