Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Drammensaken 1 TR

Lov og rett > Dommer

TDRAM-2005-55127
________________________________________
INSTANS:
Drammen tingrett - Dom.
DATO: 2005-05-19
PUBLISERT: TDRAM-2005-55127
STIKKORD: Tvangsgifte. (Tvangsekteskap) Trusler. Straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ, straffeloven § 227 2. straffalternativ jfr § 232 3. punktum, straffeloven § 228 og straffeloven § 227 1. straffalternativ.
SAMMENDRAG:
SAKSGANG: Drammen tingrett TDRAM-2005-55127. Anket til Borgarting lagmannsrett LB-2005-85252 .
PARTER: Den offentlige påtalemyndighet (politiadvokat Olav A. Ramel Haaland) mot A (Advokat Nadia Christina Hall), B (Advokat Jan F. Glent).
FORFATTER: Dommer Diderik Heiberg Danbolt. Meddommere: Ellen Hovd, Necmi Al.
________________________________________
Tiltalte nr 1, A, er født den *.*.1960 i Kurdistan i Nord-Irak. Han kom til Norge som asylsøker i 1998, og bor i --gate 6, X. Tiltalte nr 2, B, er født den *.*.1984, også han i Kurdistan i Nord-Irak. Han er sønn av tiltalte nr 1 og kom til Norge i 2001 og bor i --gaten 33, X. De er begge irakiske statsborgere, men har bosettingstillatelse i Norge. Fra 02.02.05 har begge de tiltalte sittet varetektsfengslet i nærværende sak.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Oslo den 03.05.05 er de tiltalte satt under tiltale ved Drammen tingrett for overtredelse av I Straffeloven § 222 annet ledd, første straffalternativ

for ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettstridig adferd eller ved å truet med slik adferd å ha tvunget noen til å inngå ekteskap

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B :
I tidsrommet 8. oktober 2003 - juli 2004 sa de gjentatte ganger til C at hun ville bli drept dersom hun nektet å gifte seg med D , med den følge at hun giftet seg med D i Irak ultimo juli 2004.

II Straffeloven § 227, annet straffalternativ jf § 232, 3. punktum
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr. 2 B:
a) I oktober 2003 i --gaten i Drammen holdt han en kjøkkenkniv i hånden samtidig som han uttalte til sin stesøster C : 'hvis ikke du kutter forholdet til E dreper jeg deg', eller lignende.
Gjelder nr. 1 A:
b) I tidsrommet 16. oktober 2004 - 31, januar 2005 i --gate 6 i Drammen, etter at hans datter C uttalte at hun ville skilles fra D, sa han gjentatte ganger at dersom hun skilte seg skulle han sende henne tilbake til Irak og drepe henne, eller lignende.

III Straffeloven § 228
for å ha øvet vold mot en annens person

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr 1 A:
I perioden som nevnt i post IIb slo han sin datter C flere ganger, blant annet en gang hardt i magen slik at hun begynte å blø fra underlivet.

IV Straffeloven § 227, første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt.

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr. 1 A:
a) Mandag 31. januar 2005 ca kl. 1430 i --gate 6 i Drammen i forbindelse med forkynnelse av omplasseringsvedtak av C, uttalte han til politibetjent Arne Guddal, politibetjent Oustorp, politistudent Teigen, saksbehandler F og tolk Ali Sia Shakir: " du og du og du og du er vitner på at nå må jeg drepe min datter for å gjenopprette æren i familien. Æren i familien er ødelagt. Nå kan barnevernet ta alle barna fra meg " eller lignende, hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt for C.
Gjelder nr. 2 B:
b) Mandag 31 januar 2005 ca kl 1430 i --gate 6 i Drammen uttalte han gjentatte ganger til saksbehandler F: " valla, jeg skal ta deg og knulle deg i ræva, treffer jeg deg på et diskotek skal jeg ta deg å knulle deg i ræva, valla " eller lignende.

V Straffeloven § 128
for ved trusler eller ved ytelse av eller tilsagn om fordeler å ha søkt å få en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr. 1 A:
Til tid og på sted som nevnt i post IV a) opptrådte han som der nærmere beskrevet, alt for å hindre omplasseringsvedtaket.

Det er opplyst at allmenne hensyn får anvendelse for post II og IV, samt at straffeloven § 228 fjerde ledd bokstav c får anvendelse for post III. Det er i tiltalebeslutningen videre tatt forbehold om nedleggelse av påstand om erstatning.

Hovedforhandling ble avholdt i Drammen 09.-11.05.05. De tiltalte møtte med hver sin forsvarer. Advokat Monica Lindbeck er oppnevnt som bistandsadvokat for C og var til stede under hele hovedforhandlingen. Politiets sakkyndige vitne, professor Unni Wikan, var til stede til hun hadde forklart seg. Som tolker under hovedforhandlingen tjenestegjorde Govan Haij Tahir og Abdullah Mohsen Mohammed.

Ved hovedforhandlingens begynnelse erklærte tiltalte nr 1, A seg delvis straffskyldig etter tiltalens post IVa, mens tiltalte nr 2, B erklærte seg skyldig etter tiltalens post IVb. Forøvrig erklærte de seg ikke straffskyldige.

Begge de tiltalte avga forklaring. I tillegg mottok retten forklaring fra elleve vitner samt fra sakkyndig vitne, professor Unni Wikan. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken fra hovedforhandlingen.

Møtende aktor gjorde endringer i grunnlaget i tiltalens post I. Etter endringene lyder tiltalens post I slik:
Straffeloven § 222, annet ledd, første straffalternativ
for ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettstridig adferd eller ved å truet med slik adferd å ha tvunget noen til å inngå ekteskap

Grunnlag er følgende forhold:
Gjelder nr. 1 A og nr. 2 B:
I tidsrommet 8. oktober 2003 - juli 2004 sa de gjentatte ganger til C at hun ville bli drept dersom hun nektet å gifte seg, med den følge at hun giftet seg med D i Irak primo august 2004.

Forsvarerne fremholdt at strykingen av " med D " i slutten av første leddsetning innebærer en endring av det forhold tiltalen gjelder i strid med straffeprosessloven § 38, noe aktor var uenig i. Det var enighet om at retten tar stilling til spørsmålet i dommen.

Aktor nedla slik påstand:
1. Tiltalte nr 1 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 3 år. I fradrag går 98 dager for utholdt varetekt.
2. Tiltalte nr 2 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. I fradrag går 98 dager for utholdt varetekt.
3. Tiltalte nr 1 og nr 2 dømmes til å betale oppreisning til C med inntil kr 50.000.
4. Tiltalte nr 1 og nr 2 idømmes saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.

Det ble klargjort at varetektsfradraget var beregnet frem til og med 09.05.05.

Advokat Hall nedla på vegne av A slik påstand:
Tiltalte nr 1 frifinnes for post I, IIb, III og V og forøvrig anses på mildeste måte.

Advokat Glent nedla på vegne av B slik påstand:
Tiltalte nr 2 frifinnes for post I og IIa og forøvrig anses på mildeste måte.

Rettens bemerkninger
C (heretter kalt C) er født den *.*.87. Hun er eldste datter av tiltalte nr 1, A, og G. B er etter det retten forstår Cs halvbror. Saken gjelder i hovedsak spørsmålet om de tiltalte har fremsatt trusler og/eller utøvet vold mot C, og ikke minst, om de har truet henne til å gifte seg med D. De øvrige poster i tiltalen gjelder trusler fremsatt overfor personer fra hjelpeapparatet som hadde grepet inn for å verne C.

Skyldspørsmålet
Familien kommer fra Irakisk Kurdistan. A kom til Norge som asylsøker i 1998. Han har seks barn hvorav to er gutter og fire er jenter. C er hans eldste datter. Det meste av familien kom etter til Norge i 2000, mens B først kom i 2001.
Høsten 2003 begynte C på --. I følge vitnet K, prosjektansvarlig ved Arbeidsinstituttet, passet dette godt med Cs planer om videre skolegang for å få studiekompetanse. I september/oktober 2003 oppdaget B så at C hadde et kjæresteforhold til E. Han var en venn av B, og B ble sint da han oppdaget at de var kjærester, og det uten at han visste om det. På bakgrunn av Bs og As forklaringer finnes det videre bevist at E ville gifte seg med C.

C har forklart at B truet henne og sa at hvis hun ikke brøt forholdet til E, skulle han drepe henne, jfr tiltalens post IIa. Han hadde en kniv i hånden da han sa dette - en ganske lang grønn kjøkkenkniv som moren brukte til å skjære kjøtt med. C oppsøkte etter hendelsen krisesenter og fortalte der om trusselen med kniv, hvilket er bekreftet av vitner fra hjelpeapparatet. B har benektet hendelsen, og A forklarte i retten at han ikke var hjemme da C dro på krisesenteret og at han ikke visste hvorfor hun dro. I en samtale med vitnet L den gang bekreftet imidlertid A langt på vei trusselen.

Ettersom det var snakk om at C var blitt truet fordi hun hadde en kjæreste, og det også skal ha kommet frem at foreldrene hadde en annen ekteskapskandidat for C, kontaktet krisesenteret Røde Kors' informasjonstelefon for tvangsekteskap. L fra informasjonstelefonen forklarte i retten at hun først hadde en samtale med Cs mor. Moren sa i samtalen at Cs far ikke skulle drepe henne, og at broren var flyttet hjemmefra. L hadde så en samtale med A hvor han sa han syntes det var greit at C hadde en kjæreste. Han sa også at hun skulle få velge selv hvem hun skulle gifte seg med. Det sentrale i forhold til tiltalens post IIa er imidlertid at han på Ls spørsmål om hvor broren var, hadde svart at han hadde kastet broren ut fordi han ikke aksepterte at broren hadde truet C. B hadde heller ikke nøkkel til huset, og C behøvde derfor ikke å være redd for ham.

Retten finner det etter dette bevist utover enhver tvil at B i oktober 2003 truet C med å drepe henne dersom hun ikke brøt med sin kjæreste, og at han understreket trusselen ved å holde en kniv i hånden. Trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt, hvilket den også gjorde. B handlet forsettlig, og forholdet rammes av straffeloven § 227. Selv om C var mindreårig og ble truet av sin eldre halvbror, kan retten ikke se at C i denne situasjonen kan karakteriseres som en forsvarsløs person, eller at det av andre grunner skulle foreligge særdeles skjerpende omstendigheter knyttet til truslene. Straffelovens § 227 annet straffalternaliv jfr straffeloven § 232 tredje punktum kommer således ikke til anvendelse. B blir å straffedømme etter tiltalens post IIa, men bare for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ.

Etter å ha vært 4-5 dager på krisesenteret, flyttet C hjem igjen. Hun fortsatte på skolen, men ba om å bli overført til Arbeidsinstituttets --kurs og begynte der den 27.10.03. Retten legger til grunn at hun hadde store konsentrasjonsproblemer på grunn av problemer hjemme. Retten legger etter Ks forklaring videre til grunn at Cs oppførsel endret seg ganske betydelig rundt juletider da hun ble svært oppfarende, for så å angre etterpå. C hadde fortalt henne at adferden skyldtes frykt, spesielt for broren.

Den 25.02.04 fløy C, sammen med en venninne av familien, H, og hennes barn samt en mannlig nabo til Syria. Derfra dro de til Irak hvor C ble hele våren og det meste av sommeren. Etter hvert kom også andre fra familien, herunder moren og B, til Irak på sommerferie. Mot slutten av oppholdet ble det opprettet kontrakt om ekteskap mellom C og D, født *.*.83 (heretter kalt D), og en Imam fortok en religiøs vielse. Den 05.08.04 ble det avholdt en fest for paret hvor D gav henne gull i brudegave. Dette er uomstridt. Det er derimot omstridt hvorfor C dro til Irak, om hun frivillig giftet seg med D, og om det er inngått et gyldig ekteskap, jfr tiltalens post I.

A forklarte at det var C selv som ville til Irak. Cs mor, G, forklarte i retten at hun hadde bedt C komme hjem til Norge for å hjelpe henne siden hun var høygravid, men at C ikke ville komme hjem før hun var gift. A og B har begge benektet å ha utsatt C for noen tvang, og har forklart at det var C selv som ville gifte seg med D. G ønsket på sin side at datteren ikke skulle gifte seg med D, men med sin fetter. De mener alle at det ikke er inngått noe gyldig ekteskap idet ekteskapet ikke er registrert i noen domstol i Irak.

C har på sin side forklart at det var hennes far som hadde sagt at hun måtte reise til Irak, noe hun aksepterte. Hun visste da hun dro ikke at hun skulle giftes, men dette ble klart da faren i en telefonsamtale etter at hun hadde reist hadde sagt til henne at hun måtte gifte seg - han ville ikke ha henne i Norge fordi hun var en dårlig jente. Faren hadde også truet henne med at hvis hun ikke giftet seg med den hennes onkel J bestemte, skulle han drepe henne. J hadde også sagt at hun var en dårlig jente og derfor måtte gifte seg, ellers kunne hun ikke leve. De ville kaste passet hennes og hvis noen ringte etter henne, ville de si hun var død. En fetter av C var ved denne anledning til stede og forsøkte å gripe inn, men ble avvist av J. B hadde også kommet inn, og han hadde sagt til C at hun måtte høre på J, ellers ville også B drepe henne. B hadde vært veldig sint da han sa dette. C tok truslene alvorlig og oppfattet det slik at hun måtte gifte seg, men at hun i en viss grad hadde kunnet velge selv hvem hun ville gifte seg med. Hun kunne nekte å gifte seg med sin fetter. Etter hennes oppfatning er hun gift med D.

Ved vurderingen av troverdigheten av Cs forklaring om tvang, er det to forhold som må trekkes frem.

For det første forklarte C i en samtale den 29.10.04 med K og L seg annerledes om hvordan ekteskapet var kommet i stand enn hun nå forteller. Hun fortalte den gang at hun måtte gifte seg, men at det var hun selv som traff D en dag hun var ute for å kjøpe is og at det således var de to selv som hadde etablert kontakt. Hun har senere gått fra denne forklaring og fremholdt i retten at det var Ds familie som tok initiativet. C har fremholdt at grunnen til at hun den 29.10.04 forklarte seg uriktig på dette punkt, var fordi hun var blitt truet og fordi hun var redd for at barnevernet ville bli koblet inn hvis hun forklarte sannheten. Cs nåværende forklaring er bekreftet av andre vitner, og det er kommet frem at Ds mor arbeider sammen med Cs tante. A forklarte i retten at Ds mor hadde sett C og blitt interessert i henne. Hans familie kom så på frieri til hennes familie. I telefonsamtale med advokat Hall, referert i brev av 21.04.05 fra advokat Hall til politiadvokat Haaland som ble dokumentert i retten, skal også D ha forklart dette. Retten finner Cs forklaring på hvorfor hun den 29.10.04 forklarte seg uriktig troverdig, og kan ikke se at hennes skifte av forklaring svekker troverdigheten rundt de øvrige omstendigheter i hendelsesforløpet.

Det annet forhold som kunne være egnet til å svekke hennes troverdighet med hensyn til tvangen, er at C i den første tiden etter hjemkomsten til Norge var glad og fornøyet. Retten legger etter bevisførselen til grunn at hun ikke bare var glad for å være tilbake i Norge, men at hun også var glad for å være gift. Dette gav henne en ny frihet i forhold til faren, og hun kunne gå mer ut blant venner osv. Det er videre klart at hun forventet å få D til Norge og så frem til å etablere et samliv med ham her. Det var først da hun etter noen tid ble klar over at hun ikke ville kunne få ham til Norge ved familiegjenforening før hun var 23 år og kunne forsørge ham, at hun oppfattet forholdet som problematisk. Ettersom de to etter hennes oppfatning var gift, måtte hun etter deres kultur bo sammen med sin mann, og alternativet var da å bo i Irak, noe som for henne var svært lite ønskelig. Retten kan ikke se at dette svekker troverdigheten av hennes forklaring om at hun var utsatt for tvang. Det er ingenting i veien for at tvangsekteskap, som arrangerte ekteskap, kan bli lykkelige uten at dette fjerner tvangselementet. Retten legger til grunn at C, når hun var tvunget til å gifte seg, i første omgang avfant seg med situasjonen, men at dette endret seg da hun forsto at fremtiden ikke ville bli slik hun hadde sett for seg.

Retten kan således ikke se at disse forhold svekker troverdigheten av Cs forklaring generelt, eller hennes forklaring om tvang spesielt. Retten finner videre Cs forklaring om at det var faren som bestemte at hun skulle reise til Irak klart mer troverdig enn at dette skulle være hennes ide. Retten har gjennom hele bevisførselen fått et klart inntrykk av at C var opptatt av sin utdannelse, og finner det lite trolig at hun frivillig ble borte fra skolen i nesten et helt semester og uten at permisjon var i orden. A fremstår derimot etter bevisførselen som klart skeptisk til datterens skolegang.

Retten legger etter professor Wikans forklaring videre til grunn at det for C å ha en kjæreste uten å være gift, innebærer et tap av ære for familien. Det er ikke uvanlig at man prøver å gifte bort en jente som på denne måten har kastet skam over familien. Ved å gifte henne bort kan man gjenopprette æren ved å vise at man tar problemet alvorlig og løser det ved å få henne i trygge hender. De mer drastiske måter å gjenopprette æren på er ved total utstøtelse eller ved drap. Cs forklaring passer inn i et slikt bilde.

Retten finner det på denne bakgrunn bevist at C ble truet med at hun ville bli drept dersom hun ikke giftet seg. Truslene ble fremsatt av A direkte pr telefon og via hennes onkel J, og av B. Truslene og derved tvangen var klart rettsstridig. At hun til en viss grad selv kunne velge hvem hun skulle gifte seg med, fjerner ikke elementet av tvang; hun var fratatt et vesentlig og naturlig handlingsalternativ, nemlig ikke å gifte seg. Retten finner det klart at forholdet kan rammes av straffeloven § 222 annet ledd. Retten kan heller ikke se at aktor ved å endre tiltalen fra at de truet henne med at hun ville bli drept dersom " hun nektet å gifte seg med D " til at hun ville bli drept dersom " hun nektet å gifte seg " har endret det forhold tiltalen gjelder. Det er det å gifte seg under tvang som er det sentrale i begge beskrivelser, som det også er etter straffebudet. Tvangen er etter begge beskrivelser av forholdet rettet mot C, og det er den samme interesse - hennes rett til selv å bestemme over et så sentralt spørsmål som inngåelse av ekteskap - som skal beskyttes.

Spørsmålet er så om C og D er gift eller bare forlovet. Etter rettens oppfatning er dette av begrenset interesse idet forbrytelsen etter straffeloven § 222 annet ledd må, slik det er etter bestemmelsens første ledd, være fullbyrdet når fornærmede har gitt etter for tvangen. Det er situasjonen i denne saken: C gav etter for presset, lot seg vie av en Imam og dro også til en domstol sammen med D for å få ekteskapet registrert, men ble avvist. Det er noe uklart om grunnen til at de ble avvist var at C var under 18 år og/eller fordi hennes far ikke var til stede, uten at dette har betydning for spørsmålet om forbrytelsen er fullbyrdet eller om man befinner seg på forsøkstadiet.

Retten vil likevel bemerke at den finner at ekteskap i dette tilfellet er inngått. Hverken lovteksten eller forarbeidene gir etter rettens oppfatning noen klar veiledning om hva som ved ekteskap i utlandet kreves for at et slikt ekteskap i lovens forstand skal være " inngått ". I Ot.prp.nr.51 (2002-2003) er det i punkt 3.1.5 fremholdt fra departementets side at i forhold til reglene om tvang, " er tvangsekteskapet fullbyrda når ekteskapet formelt sett er inngått etter reglane i ekteskapslova ". Dette forstås etter sin sammenheng å gjelde ekteskap inngått i Norge og kan etter rettens oppfatning ikke tillegges vekt ved vurderingen av om et ekteskap i utlandet er inngått eller ei. Spørsmålet om ekteskap er inngått bør etter rettens oppfatning vurderes ut fra lover og skikker i det land og/eller den folkegruppe det er snakk om.

Retten legger etter professor Wikans forklaring til grunn at man i irakisk Kurdistan sosialt, tradisjonelt, kulturelt og religiøst sett er gift når man har underskrevet ekteskapskontrakt, blitt religiøst viet av en Imam og bruden har mottatt den del av brudegaven som skal gis i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet. Myndighetene i Irak krever også at ekteskapet registreres ved at brudeparet møter opp i en domstol og overfor dommeren erklærer at de vil gifte seg. Betydningen av den offentlige registrering er imidlertid svært begrenset så lenge ekteskapet består, og har først og fremst betydning for oppgjøret ved en skilsmisse. Det er etter professor Wikans forklaring ikke uvanlig at ektepar ikke lar seg offentlig registrere. Registrering er ikke nødvendig for å oppta samliv, og det krever skilsmisse fra Imamen før man eventuelt kan bryte ut av forholdet og gifte seg med en annen. Når man i den folkegruppe man tilhører på en slik måte oppfattes som gift, kan retten ikke se at hensynet bak regelen om tvangsekteskap i straffeloven § 222 skulle tilsi at norske myndigheter skulle stille strengere krav til ekteskapsinngåelsen. At norske myndigheter i andre sammenhenger kan finne det nødvendig å kreve at ekteskap inngått i utlandet er registrert m.v., finnes ikke avgjørende. Retten legger således til grunn at C og D i forhold til straffeloven § 222 er gift.

Det skal for ordens skyld bemerkes at forholdet er straffbart i Norge selv om truslene dels er fremsatt av en irakisk statsborger i Irak og selv om virkningen av truslene - ekteskapsinngåelsen - fant sted i Irak. Det vises her til straffeloven § 12 første ledd nr 3.

Retten finner således begge de tiltalte skyldige etter den endrede tiltalens post I, dog slik at det ikke finnes bevist at truslene ble fremsatt så tidlig som i oktober 2003, men først en gang i løpet av våren eller sommeren 2004. De handlet forsettlig.

C kom tilbake til Norge den 16.08.04, Hun begynte på --videregående skole, og var etter hjemkomsten ganske fornøyd. I løpet av høsten 2004 ble hun imidlertid klar over at hun ikke kunne få D til Norge etter familiegjenforeningsreglene før hun var 23 år og kunne forsørge ham. Hun ville ikke til Irak, og bestemte seg så for at hun ville skilles. Retten legger etter bevisførselen til grunn at hun fortalte dette til sin far i hvert fall i løpet av desember 2004. På bakgrunn av Cs forklaring, som også på dette punkt finnes troverdig, finner retten det bevist at A ble sint, og gjentatte ganger truet med å drepe henne dersom hun skilte seg. Han truet henne videre med at han skulle sende henne til Irak for å bli drept der. Det innskytes her at det etter professor Wikans forklaring er forbundet med skam for familien dersom en kvinne vil skilles. At A tok et slikt tap av ære alvorlig, fremgår også av de truslene han fremsatte den 31.02.05, jfr gjennomgangen av post IVa nedenfor.

Retten finner det således bevist at A fremsatte drapstrusler etter at C hadde fortalt at hun ville skilles. Retten finner det imidlertid ikke bevist at hun fortalte dette før i desember 2004, slik at truslene ble fremsatt i tidsrommet fra desember 2004 til januar 2005, ikke fra 16.10.04 som beskrevet i tiltalens post IIb. Truslene ble fremsatt forsettlig. Truslene var etter sitt innhold klart skikket til å fremkalle alvorlig frykt. C forklarte i retten at faren sa så ofte at han skulle drepe henne at hun etter hvert ikke tok det alvorlig. Retten vil imidlertid her vise til at K forklarte i retten at C den 25.01.05 hadde fortalt at hun var redd for å bli drept av sin far og storebror - de tiltalte - dersom hun skilte seg. Ettersom faren visste hvor Krisesenteret lå, turde hun ikke dra dit. Retten legger således til grunn at truslene også fremkalte alvorlig frykt.

Sammenhengen mellom disse truslene og de legemsfornærmelser hun i samme tidsrom ble utsatt for av sin far, jfr nedenfor om tiltalens post III, gir etter rettens oppfatning truslene et visst preg av mishandling. De ble videre fremsatt av hennes far som var nærmeste omsorgsperson, og i en fase hvor hun etter å ha blitt tvangsgiftet var svært sårbar. Etter en helhetsvurdering finner retten at disse trusler ble fremsatt under særdeles skjerpende omstendigheter. A blir således for forholdet i tiltalens post IIb å dømme for overtredelse av straffeloven § 227 annet straffalternativ jfr § 232 tredje punktum, dog slik at forholdet gjelder tidsrommet fra desember 2004 til januar 2005.

Retten finner det på bakgrunn av Cs forklaring videre bevist at A samme tidsrom ved flere anledninger slo C. Retten finner det bevist at han herunder slo henne på armen, ansiktet og i magen. Retten finner det derimot ikke bevist utover en hver rimelig tvil at hun som følge av slag i magen begynte å blø fra underlivet. En slik blødning kan ha andre årsaker. Dersom blødningen var resultat av slag, ville hun mest sannsynlig måttet ha medisinsk oppfølgning. Hun søkte imidlertid ikke lege. Slagene rammes uansett av straffeloven § 228 første ledd. Tiltalte opptrådte forsettlig, og A blir å straffedømme i tråd med tiltalens post III, dog slik at forholdet gjelder tidsrommet fra desember 2004 til januar 2005.

Den 31.01.05 traff barneverntjenesten i Drammen vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd om å plassere C i beredskapshjem på sperret adresse. Vedtaket skulle forkynnes for familien i --gate 6 i Drammen av saksbehandler F. Med seg hadde hun politistudent Teigen som var utplassert hos barneverntjenesten samt tolken Ali Sia Shakir. Videre ba hun om politiassistanse og fikk med politibetjentene Guddal og Oustorp. Det som skjedde er for retten belyst ved de tiltaltes forklaringer og forklaringer fra F og Guddal. De tiltalte har erkjent forholdene i tiltalens poster IVa og IVb, mens A har nektet straffeskyld for forholdet i post V.

Retten finner det bevist at barneverntjenesten og politiet ble godt mottatt, men at dette endret seg under forkynnelsen av vedtaket. Når F forklarte at det var snakk om et midlertidig vedtak som kunne endres, og at hun ville beklage det hvis det var feil, sa B at han en dag skulle drikke seg full og så dra hjem til F og ta henne. Etterpå skulle han bare si beklager. F spurte om det var ment som en trussel, noe A skal ha sagt nei til. Litt senere uttalte A mens han pekte på de tilstedeværende fra barneverntjenesten og politiet: " Du, og du og du og du er vitner på at nå må jeg drepe min datter for å gjenopprette æren i familien. Æren i familien er ødelagt. Nå kan barnevernet ta alle barna fra meg " eller lignende. Noe senere sa B til F at han skulle " ta deg og knulle deg i ræva, w'Allah, treffer jeg deg på et diskotek skal jeg ta deg og knulle deg i ræva, w'Allah " eller lignende. Alle disse uttalelsene ble sagt på norsk. Politiet fant situasjonen vanskelig og sørget for å få representantene for barnevernet ut før de selv forlot stedet. Da de var kommet ut, kom A etter og beklaget sin sønns oppførsel. Han sa da ikke noe om sin egen oppførsel.

Retten finner det bevist at A, som beskrevet i tiltalens post IVa, fremsatte den der beskrevne trussel. Han var sint og oppgitt da han sa dette, men retten legger etter politibetjent Guddals forklaring til grunn at han sa det med rolig stemme. Uttalelsen var egnet til å fremkalle alvorlig frykt for Cs liv. Han handlet forsettlig. Han blir således å domfelle etter denne post for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ.

Etter Guddals forklaring legges det imidlertid til grunn at uttalelsen i post IVa var fremsatt fordi A var oppgitt over situasjonen. Det finnes ikke bevist at han ved dette søkte å få barneverntjenesten til urettmessig ikke å foreta sin tjenestehandling, eller å påvirke denne. A blir på denne bakgrunn å frifinne for tiltalens post V.

Retten finner det bevist at B, som beskrevet i tiltalens post IVb, fremsatte den der beskrevne trussel. Retten legger etter vitneførselen, og da særlig professor Wikans forklaring til grunn at w'Allah betyr " ved gud " - i sammenhengen her at man tar gud til vitne. Bruken av dette ord gjør trusselen enn mer egnet til å fremkalle alvorlig frykt, og det er gjennom vitneførselen kommet klart frem at F ble redd. B blir å domfelle etter denne post for overtredelse av straffeloven § 227 første straffalternativ.
Straffutmålingen

Retten finner straffutmålingen i nærværende sak vanskelig idet den sentrale straffebestemmelse, straffeloven § 222 annet ledd, er ny og det ikke kan sees å finnes tidligere dommer som gir særlig veiledning ved straffutmålingen.

Tvangsekteskap er et alvorlig overgrep, hvilket gjenspeiles ved bestemmelsens strafferamme, og allmennpreventive hensyn tilsier at det reageres strengt. Dette gjelder særlig hvor det som her gjelder tvang overfor mindreårige. Oppdagelsesrisikoen antas å være lav, hvilket kan tilsi at det av allmennpreventive hensyn må reageres med strenge straffer når forhold bringes frem for domstolene. På den annen side kan svært strenge straffer i seg selv redusere oppdagelsesrisikoen idet terskelen for å si fra kan bli høyere, og også gjøre det enda vanskeligere for de rammede familier å få i stand en forsoning senere.

Ved vurderingen av handlingens grovhet, må det her tas hensyn til at C hadde en viss valgfrihet knyttet til hvem hun skulle giftes med. Uten at det skal tillegges svært stor vekt fant hun også en som hun for så vidt kunne tenke seg å dele livet med. Ekteskapet er etter det som er kommet frem heller ikke seksuelt fullbyrdet, hvilket gjør at tvangsekteskapet her ikke innebærer det element av seksuelle overgrep som ofte vil være tilfellet i slike saker. Dette antas også å gjøre det lettere for C, innenfor den kultur hun hører til, å gifte seg igjen.

A skal i tillegg til å ha truet frem et tvangsekteskap, dømmes for å ha fremsatt trusler under særdeles skjerpende omstendigheter og for legemsfornærmelser overfor C, samt for å ha fremsatt trusler rettet mot henne overfor andre. B skal i tillegg til tvangsekteskapet, domfelles for trusler mot C samt mot F. Disse forhold har, sett i sammenheng, satt C i en meget vanskelig situasjon, og hun befinner seg nå i beredskapshjem på hemmelig adresse.

Hvordan hennes liv videre vil arte seg, er meget vanskelig å si noe sikkert om. Begge parter uttrykker ønske om forsoning, men dette synes for retten uansett å ligge noe inn i fremtiden. I mellomtiden vil C måtte leve med den usikkerhet de fremsatte trusler medfører.

De tiltalte er tidligere ustraffet. Straffeloven § 59 annet ledd kommer for så vidt til anvendelse for tiltalens poster IVa og IVb, men har liten betydning for straffutmålingen. Truslene ble fremsatt med mange til stede og de tiltaltes forklaringer har hatt svært liten betydning for oppklaringen og iretteføringen av saken. A benektet også i første politiavhør å ha kommet med de uttalelser han nå erkjenner å ha fremsatt.

Retten finner at straffen for A passende kan settes til fengsel i 10 måneder. For B finner retten at straffen passende kan settes til fengsel i 8 måneder. For begge er straffeloven § 62 annet ledd er iakttatt. Begge de tiltalte tilkommer videre et varetektsfradrag beregnet frem til og med domsavsigelsesdagen på 108 dager.
Oppreisning

C har fremsatt krav om oppreisning begrenset oppad til kr 50.000. Hjemmelen for slik erstatning for tort og svie er skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jfr § 3-3. Såvel det å tvinge C til ekteskap som de fremsatte trusler og den utøvede vold kan gi grunnlag for slik oppreisning. Retten finner det klart at den belastning de tiltaltes handlemåte har påført henne har vært stor, og at det er grunnlag for å tilkjenne henne erstatning for dette. Utmålingen må imidlertid bli skjønnsmessig, og retten er kommet til at A og B sammen bør dømmes til å betale henne slik erstatning med kr 20.000.

Saksomkostninger
A og B er begge uten arbeid og lever på sosialstønad. Retten finner etter prinsippet i straffeprosessloven § 437 siste ledd ikke å ilegge dem saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:
1. A, født *.*.1960, frifinnes for tiltalens post V,
2. A, født *.*.1960, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ, straffeloven § 227 2. straffalternativ jfr § 232 3. punktum, straffeloven § 228 og straffeloven § 227 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 10 - ti - måneder. Til fradrag i straffen kommer 108 - etthundreogåtte - dager for utholdt varetekt beregnet frem til og med 19.05.05.
3. B, født *.*.1984, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd 1. straffalternativ og straffeloven § 227 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til fengsel i 8 - åtte - måneder. Til fradrag i straffen kommer 108 - elthundreogåtte - dager for utholdt varetekt beregnet frem til og med 19.05.05.
4. A, født *.*.1960, og B, født *.*.1984, dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse in solidum å betalte oppreisning til C med kr 20.000 - tjuetusen -.
5. Saksomkostninger idømmes ikke.




Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden