Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Kommentar til den første Drammensaken

Lov og rett > Artikler

Kurdisk gutt, Nord Irak Kilde: http://images.google.com/imgres?imgurl=http://www.spu.edu/depts/uc/response/spring2k3/images/
KurdishBoyFinal.jpg


Kommentarer til den første rettssaken i Drammen

Politiet i Drammen har igangsatt de to eneste straffesakne etter den nye bestemmelsen om tvangsekteskap i Straffeloven § 22, annet ledd. Dette er mine kommentarer til noen sider ved den første saken, som startet i tingretten og endte i høyesterett. Dommene er fyldige, grundige og lettleste og anbefales i sin helhet.

Drammen tingrett avsa den 19. mai 2005 dom i det som er Norges første dom for tvangsekteskap etter den nye bestemmelsen i straffeloven § 222, annet ledd. Jeg viser til dommene i fulltekst under "dommer". Tingrettens dom ble anket til Lagmannsretten og videre til Høyesterett og har derfor stor verdi som rettskilde. Henvisningene til avgjørelsene i de tre instansene er:

Første dom 19. mai 2005 (drammenssaken)

LB-2005-85252 av 30. september 2005 (anke Lagmannsretten)

HR-2006-00258-A av 15. februar 2006 (anke Høyesterett)

Straffenivået i de tre instansene ble gradvis skjerpet, selv om Høyesterett fant at det kun forelå forsøk på tvangsekteskap:

  • Drammen tingrett: ti og åtte måneders fengsel for henholdsvis bror og far
  • Lagmannsretten: henholdsvis ett år og ni måneder og ett år og fem måneder for far og bror
  • Høyesterett: henholdsvis to år og seks måneder og to år for hhv far og bror


Forløp, basert på gjengivelse i Høyesteretts dom:
"Familiefaren kom i 1998 til Norge som asylsøker fra kurdisk del av Irak. Han har seks barn, hvorav to gutter og fire jenter. Jenta i denne saken er hans eldste datter. Den tredje hovedpersonen er hans sønn - jentas halvbror.

Da broren i oktober 2003 oppdaget at jenta hadde et kjæresteforhold til E, truet han med å drepe henne dersom hun ikke brøt kjæresteforholdet. Han understreket trusselen ved å holde en kniv i hånden. Hun oppsøkte deretter et krisesenter. På bakgrunn av opplysninger fra fornærmede om at foreldrene hadde en annen ekteskapskandidat for henne, kontaktet hun krisesenteret og Røde Kors' informasjonstelefon for tvangsekteskap.

Etter at informasjonstelefonen hadde tatt kontakt med fornærmedes foreldre, som hadde opplyst at fornærmede selv skulle få velge hvem hun skulle gifte seg med, og at broren var blitt kastet ut hjemmefra fordi de ikke aksepterte at han hadde truet henne, flyttet hun hjem igjen.

I februar 2004 reiste fornærmede sammen med venner av familien til Irak, hvor hun ble hele våren og det meste av sommeren. Etter hvert kom også andre medlemmer av familien, herunder moren og broren, til Irak på sommerferie.

Jentas far og bror truet fornærmede med at hun ville bli drept dersom hun ikke giftet seg med den som hennes onkel bestemte. Disse truslene ble fremsatt i løpet av våren eller sommeren 2004. Fornærmede fikk imidlertid en viss adgang til å velge hvem hun skulle gifte seg med, idet hun kunne nekte å gifte seg med sin fetter.

Mot slutten av oppholdet ble det opprettet en kontrakt om ekteskap mellom fornærmede og D, født *.*. 1983, og en imam foretok en religiøs vigsel. Den 5. august 2004 ble det holdt en fest for paret, hvor D gav fornærmede gull i brudegave. Deretter dro paret til en domstol for å få ekteskapet registrert. Ved domstolen ble imidlertid paret avvist. Det er uklart om dette skyldtes at fornærmede var under 18 år og/eller fordi hennes far ikke var til stede.

Fornærmede kom tilbake til Norge 16. august 2004. Etter hjemkomsten var hun etter det tingretten har lagt til grunn, ganske fornøyd, men da hun i løpet av høsten 2004 ble klar over at hun ikke kunne få D til Norge etter familiegjenforeningsreglene før hun var 23 år og kunne forsørge ham, bestemte hun seg for at hun ville skilles. Da hun fortalte det til sin far i desember 2004, truet han gjentatte ganger med at hun ville bli drept dersom hun skilte seg. Hun ble også flere ganger slått på armen, i ansiktet og i magen.

Den 31. januar 2005 traff barnevernstjenesten vedtak etter barnevernsloven § 4-6 andre ledd om å plassere fornærmede i beredskapshjem på sperret adresse. Vedtaket ble forkynt for familien av saksbehandler F med assistanse av to politibetjenter, en politistudent som var utplassert hos barnevernstjenesten, samt en tolk. Da F forklarte at vedtaket var midlertidig, og at hun ville beklage det dersom det var feil (en litt merkelig uttalelse i en slik situasjon, min anm.), uttalte jentas bror at han 'en dag skulle drikke seg full og så dra hjem til saksbehandleren og ta henne og etterpå bare si at han beklaget det'.

F spurte om det var ment som en trussel, noe faren skal ha sagt nei til. Litt senere uttalte faren mens han pekte på de tilstedeværende fra barneverntjenesten og politiet: 'Du, og du og du og du er vitner på at nå må jeg drepe min datter for å gjenopprette æren i familien. Æren i familien er ødelagt. Nå kan barnevernet ta alle barna fra meg' eller lignende.

Noe senere sa broren til F at han skulle 'ta deg og knulle deg i ræva, w'Allah, treffer jeg deg på et diskotek skal jeg ta deg og knulle deg i ræva, w'Allah' eller noe lignende. Alle disse uttalelsene ble sagt på norsk. Politiet fant situasjonen vanskelig og sørget for å få representantene fra barnevernet ut før de selv forlot stedet. Da de var kommet ut, kom A etter og beklaget sin sønns oppførsel. Han sa da ikke noe om sin egen oppførsel (hvilket i seg selv er interessant, min anm.).

Jenta ble i samsvar med barneverntjenestens vedtak av 31. januar 2005 plassert i et beredskapshjem på hemmelig adresse frem til 19. mai 2005. Hun måtte da flytte derfra på grunn av trusler mot den familien hun bodde hos. Deretter var hun i mangel av annet tilbud i Norge, plassert på en institusjon i Sverige sammen med ungdom med rusproblemer mv. I begynnelsen av juli 2005 ble hun plassert i et fosterhjem i Stockholm. Hun rømte fra fosterhjemmet 11. juli 2005 og dro hjem til moren, hvor hun har bodd siden."

Fysisk og psykisk tvang:
Selv om det i denne saken er utøvd betydelig fysisk tvang, er det gjerne den psykiske tvangen som er dominerende. Den som skal giftet bort, VET hvilke sanksjonsmuligheter og hvilken makt familien har, og det gjør ofte fysisk tvang overflødig.

Trusler om drap, slik de fremkom her, er ikke uvanlige. Med det vi i dag vet om æresdrap i de regionene som også praktiserer tvangsekteskap, er det klart at det ikke dreier seg om tomme trusler. Jenta i denne saken ble først truet med å bli drept dersom hun ikke gikk fra kjæresten sin, dernest om hun ikke giftet seg med D og til slutt dersom hun skilte seg. Hun sier selv at det etter hvert ble en talemåte, men at det samtidig selvfølgelig opplevdes truende.

I en æreskultur som den i Nord-Irak, er drap en ikke uvanlig konsekvens for "ulydighet" for hundrevis av jenter hvert eneste år. Det er min erfaring at kurdiske jenter i Norge kjenner til de mest kjente sakene i Sverige (Pela, Fadime og Sara), i tillegg til at mange vet hva som skjer i hjemlandet på bakgrunn av kunnskap de har fra før de flyttet hit. Andre har først fått kunnskap om dette etter at de kom til Norge, kanskje fordi de var svært unge da de dro fra Irak. Samtidig som de vet dette, kan de gå langt i å beholde troen på at ens egen familie aldri kunne gå så langt for ærens skyld, selv om signalene på det motsatte er aldri så tydelige.

I møtet med barneverntjenesten sier faren at de tilstedeværende er vitner på at han MÅ drepe jenta for å gjenopprette familiens ære. Det viktige her er ikke at bare han faktisk har tenkt å gjøre det, men at han sier han må. Hvorfor sier han det? Jo, kanskje fordi det forventes av ham som en plikt. Jenta har, ved å ikke rette seg etter hans befalinger, satt ham i et dårlig lys. Han har ikke kontroll på kvinnene i familien, hvilket ødelegger anseelsen for hele familien, både i Norge og i Irak. Ofte er det familien i hjemlandet som trekker i trådene og forlanger at far/bror tar grep. Faren fremstiller seg selv som et offer for sine "overordnede" i familien, som nå vil kreve at han dreper jenta. Gjenopprettelse av tapt ære handler om håndfaste regler, ikke om løse anbefalinger. Det samme kan man for øvrig i stor grad si om føringene bak arrangerte ekteskap.

Det er kanskje derfor faren etter seansen hos barneverntjenesten bare beklager sønnens og ikke sin egen uttalelse overfor barneverntjenesten. Handlingen sønnen truet med, var, i motsetning til hans egen, ikke en plikt og kunne dermed kritiseres. Hans eget utsagn, derimot, var basert på en norm som det ikke var opp til ham å kritisere eller å sette seg opp mot.

Selv om familiens planer om ekteskap mellom jenta og D var planlagt for lengst, var det kjæresteforholdet til E som aktualiserte planene. Broren, som antagelig hadde et særlig ansvar for å passe på jentas ærbarhet (les: intakte jomfruhinne) på vegne av familien, ble særlig sint for at hun hadde et kjæresteforhold uten at han, oppasseren, visste om det.

I møtet med Oslo Røde Kors uttalte moren at faren allikevel ikke skulle drepe jenta. Faren sa at broren hadde flyttet hjemmefra, og at jenta for hans del skulle få velge selv hvem hun ville gifte seg med. Hva "velge selv" betød i denne sammenhengen, om det var et valg mellom en utvalgt forsamling ekteskapskandidater eller et fritt valg, vites ikke. Det var vel uansett, slik retten også konkluderer med, kun et forsøk fra familiens side på å få "landet" hele saken.

Denne helomvendingen er ikke uvanlig. Familier kan nærmest over natta gjøre helomvending, og overfor norske myndigheter plutselig forfekte vestlige, demokratiske synspunkter. Dette er kjent for mange i barneverntjenesten.

Men det er ikke slik at det bare er å melde seg ut av en æresbasert familietradisjon over natta. Det er mye som står på spill, både i Norge og i familiens hjemland. Normene er en innvevd del av hverdagen som det tar tid å endre på. Ofte, kanskje også i dette tilfellet, er det personer rundt familien med lang fartstid i Norge som forteller hva familiemedlemmene bør si til myndighetene eller hva myndighetene ønsker å høre. Det er med andre ord grunn til å være skeptisk, slik alle rettsinstanser er i dette tilfellet.

Uttalelsen kunne imidlertid også bety at de utstøtte jenta. I så fall ville hun være som død for familien. Da ville det jo på sett og vis være riktig at de ikke brød seg med hvem hun giftet seg med, i alle fall så lenge de slapp å forholde seg til det. Utstøtelse er en form for grov psykisk vold, som det er lagt altfor lite vekt på. Det er helt avgjørende å være klar over at utstøtelse kan være en sannsynlig sanksjon for diverse normbrudd, og ikke minst være klar over hva denne konsekvensen handler om for den som blir utsatt for den. Stikkord her er psykiatri, selvmordsforsøk, spiseforstyrrelser og sosial isolasjon.

Troverdighetsvurderingen
Å oppnå troverdighet i en sak som dette er ikke en enkel oppgave, enten det er overfor en domsstol, en saksbehandler i et eller annet offentlig organ eller andre. For det første er selve saksinnholdet ubegripelig for fleste, herunder både dommere og advokater. Å tro at en hyggelig og pent kledd norsktalende familiefar grisebanker datteren fordi hun nekter å gifte seg med, og dermed ligge med en fetter, virker jo ikke rimelig.

For det andre er bevissituasjonen uhåndterlig siden hovedpersonen endrer forklaring i takt med hvor vellykket presset fra familien er. Dette skjer nærmest med nødvendighet, siden det å påføre skyld mot den som "har sladret", er utbredt når familieæren er truet. I en sak i Kristiansand tingrett, hvor en far slo datteren med en jernstang og truet med å kutte hodet av henne fordi hun ikke lenger var jomfru, bebreider han datteren for å ha satt ham i en slik situasjon hvor han må i fengsel. Alt er hennes skyld siden hun har gått ut med opplysninger som hører familien til. En del av trusselen var at han uansett skulle ta henne etter endt fengselsopphold, noe som ikke er utypisk når det gjelder tapt ære. Truslene om sanksjoner har lang holdbarhetstid.

Det sier seg selv at med slike fremtidsutsikter er det lett å gå med på å endre eller trekke tilbake anklager eller forklaringer. Det skjedde både i saken i Kristiansand og i drammenssaken, og skjer nok ganske regelmessig i saker for fylkesnemndene. All honnør til retten i begge saker som forstod tegningen og holdt fast på sin egen vurdering av saksforholdet.

Dommen i tingretten i drammenssaken gjengir en samtale mellom Røde Kors og jentas mor. Foranledningen var at jenta dro på krisesenter etter å ha blitt truet av broren på grunn av kjæresten. Hun hadde på dette tidspunktet også blitt drapstruet av sin far. Mor sa i samtalen at far allikevel ikke tenkte å drepe jenta, og at broren hadde flyttet hjemmefra. Far sa på sin side at det var greit at jenta hadde kjæreste, og at hun skulle få velge selv hvem hun ville gifte seg med. Familien hadde, som vi har vært inne på tidligere, med andre ord adoptert vestlige familieverdier på usedvanlig kort tid, noe retten ikke la til grunn.

Men - jenta flyttet hjem fra krisesenteret, dro til Irak med familien og giftet seg med D. Svekker ikke det troverdigheten hennes? Foreldrene benektet at de hadde utsatt henne for tvang og sa at det var hun selv som ville gifte seg. Jenta selv hevdet at hun måtte reise til Irak, og at faren tvang henne per telefon fra Norge til å gifte seg. Hun ville ellers ikke få komme tilbake til Norge, da hun var en dårlig jente. Faren skulle også drepe henne dersom hun ikke giftet seg med den onkel J bestemte.

Det å bli holdt fanget i et land som etter hvert er å betrakte som fremmed, beskrives av mange som svært traumatisk. Det er én ting som teller - å komme seg hjem, nærmest for enhver pris. Flere jenter forteller at de valgte å inngå ekteskapet, for rett og slett å berge livet, i tro på at alt kan ryddes opp i når man kommer hjem. Når det gjelder Irak, er det i mange områder lovløse tilstander, det er spesielt lav rettssikkerhet for kvinner, og det er heller ingen norsk ambassade å kontakte for å få hjelp. UDIs kompetanseteam har hjulpet noen jenter hjem fra Irak, og dette er ressurskrevende og omfattende arbeid. For de som sitter midt oppe i det, er selvsagt situasjonen særdeles dramatisk.

Jenta i drammenssaken endret på et tidspunkt forklaring for hvordan ekteskapet kom i stand. Den nye forklaringen var at hun traff D da hun var ute og kjøpte is, og at de to bestemte seg for å gifte seg med hverandre. Senere sa hun at dette var for å holde barnevernet utenfor, av frykt for å forverre trusselbildet. Hva skulle retten tro på? Vi tror retten her etter hvert forstod kurdiske familietradisjoner ganske godt. I alle fall forstod de at ekteskapsallianser i Irak ikke kommer i stand ved at to forelskede ungdommer deler en iskrem. Familien synes nok denne forklaringen burde passere i en norsk rett, kanskje etter gode råd fra personer med lang fartstid i Norge, men det gjorde den altså ikke. Det er viktig at også andre deler av det offentlige hjelpeapparatet opparbeider egenkompetanse på dette feltet og dermed frigjør seg i større grad fra familienes egne historier.

Som om ikke alt dette var nok til å torpedere jentas troverdighet, virket hun i tillegg glad og fornøyd etter at hun kom tilbake til Norge. Også for å være gift. Retten legger til grunn at også arrangerte ekteskap kan ende opp lykkelige, selv om de ble inngått ved tvang. Det endrer, slik retten ser det, ikke det faktum at det ble inngått ved tvang og at rettsstridig handling ble begått. Dette er selvfølgelig helt riktig, men det spørs om det var det som var tilfellet her. Det kan være minst én annen forklaring på at hun virket glad da hun kom hjem til Norge:

For det første kom hun seg i det hele tatt hjem. Mange gjør ikke det..

For det andre var hun nå gift og ville dermed slippe unna maset og kontrollen fra familien. Alternativene forelå uansett ikke, det hadde hun fått relativt klar beskjed om fra far og bror, så det å være gift var det nærmeste friheten hun kunne komme. I UDIs kompetanseteam mot tvangsekteskap hørte vi mange lignende historier. Eller enda verre: "Jeg går med på å gifte meg, og så dreper jeg meg selv etterpå." Det å befinne seg midt i maset og kontrollen er for mange så ille at det meste, inkludert døden, fortoner seg som et bedre alternativ. I dette tilfellet kunne kanskje kontrollen fra ektemannen bli mindre enn den fra familien, og dermed akseptabel.

Poenget er uansett at retten anså at hun reiste til Irak og giftet seg under mangel på reelle alternativer, og ved bruk av både implisitte og eksplisitte trusler.

Hjelpeapparatets rolle
Alle rettsinstanser peker på den vanskelige situasjonen jenta har vært i siden saken begynte for barneverntjenesten. I denne saken ble det lagt ned mye ressurser i å finne egnede tiltak for henne, blant annet i Sverige. Det er et faktum at Norge i dag har et altfor dårlig tilrettelagte tilbud for denne kategorien klienter, verken for de over eller de under 18 år. De er får steder som på samme tid takler behovene for sikkerhet, psykologisk hjelp og hjelp til å returnere "til de levende".

Lagmannsretten sier følgende om sammenhengen mellom juss og praktiske tiltak når den vurderer jentas endrede forklaringer rundt farens og brorens forhold:

"Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at det sosiale hjelpeapparatets utilstrekkelighet har medvirket til at hun ikke ser seg i stand til å opprettholde sin forklaring for tingretten. Hun kan ikke forklare hvorfor hun skal ha løyet om faren og halvbrorens forhold i tidligere avhør."

Det ville antagelig vært langt lettere å sette i gang straffesaker hvis man kunne garantere at "offeret" ikke ville bli gående som gissel hos sin egen familie i prosessperioden. For det er det som skjer: Jenta blir tatt som gissel, får virkeligheten dreid rundt og represaliene overfor henne inntreffer dersom myndighetene ikke retter seg etter familiens ønsker. Et slags "stockholmssyndrom" inntrer deretter når jenta drar hjem og forsøker å renvaske sine overgripere. Domsstolene i denne saken innså antakelig at dette var en overlevelsesstrategi.

I den grad det er noe som heter det, er antakelig gisselpsykologi en fruktbar innfallsvinkel for å forstå atferden til ungdom i en slik situasjon.

I denne saken ble det gjort mye for å ta vare på henne, men hun dro allikevel hjem til mor. Mange frustrerte barnevernsarbeidere har opplevd det samme.

Barneverntjenestene må få tilgang til nye plasseringsalternativer, og disse bør kunne oppfylle følgende kriterier:

  • De må kunne håndtere trusler mot ungdommen og eventuelt andre av barna som følge av at vedkommende har brakt vanære over familien ved å be om hjelp, og dermed har røpet "familiehemmeligheter" til personer utenfor familien.


  • De må ha en strategi for trusler mot personer i hjelpeapparatet.


  • De må kunne håndtere forsøk fra familien eller andre i ungdommens etniske miljø på å sende henne ut av landet.


  • De må verne ungdommen mot forsøk fra familien eller andre i hennes etniske miljø på å påvirke henne til å trekke alle anklager mot familien og til å dra hjem av hensyn til hennes families ære eller av hensyn til hele det etniske miljøet.


  • De må ta hånd om ungdommens fysiske og psykiske plager som følge av overgrep, psykisk og fysisk vold etc.


  • De må kunne håndtere ungdommens opplevelse av skyld for den situasjonen familien har kommet opp i, og som medfører en konstant risiko for at jenta vil rømme hjem for å rydde opp.


  • De som håndterer saken, må ha grunnleggende kunnskap om mekanismene som settes i gang når æren til en familie er truet.


  • De må ha en fast og klar struktur som gjør klientene i stand til å håndtere friheten utenfor familien.


  • De må kunne opprettholde ungdommens forhold til jobb, skole og nettverk så langt det går, og innenfor rammene av sikkerhet.


Var de gift?
Spørsmålet om hvorvidt jenta og D er å anse som gift, må vurderes i forhold til irakisk rett. Tingretten mener på sin side at dette spørsmålet ikke er avgjørende, siden gjerningsinnholdet i straffeloven § 222, annet ledd er fullbyrdet idet jenta har gitt etter for tvangen. At så har skjedd underbygger tingretten med å vise til at jenta ga etter for ekteskapspresset, lot seg vie av en imam for deretter å dra til en domstol sammen med ektemannen for å få ekteskapet registrert. Domstolen lokalt nektet imidlertid, uvisst av hvilken grunn, å registrere ekteskapet.

Lagmannsretten støttet tingrettens vurdering av når gjerningsinnholdet i den aktuelle bestemmelsen er fullbyrdet, nemlig når jenta har gitt etter for tvangen. Det gjorde imidlertid ikke Høyesterett. Den sier, logisk nok, at ekteskapet, og dermed gjerningsinnholdet i 222, annet ledd, ikke er fullbyrdet før ekteskapet er inngått. Bestemmelsen rammer med andre ord to handlinger: tvang pluss inngått ekteskap. Spørsmålet blir med andre ord om det er inngått ekteskap eller ikke. Tvang er det, men er det inngått ekteskap?

Som sagt er det reglene i det landet ekteskapet inngås, som må vurderes. Dette er alle de tre rettsinstansene enige i. Tingretten sier at "spørsmålet om ekteskap er inngått bør etter tingrettens oppfatning vurderes ut fra lover og skikker i det land og/eller den folkegruppe det er snakk om". Forarbeidene til bestemmelsen i straffeloven henviser til at bestemmelsene i ekteskapsloven må være oppfylt for at ekteskap skal kunne anses inngått. Tingretten viser på sin side til at dette kun er aktuelt for ekteskap inngått i Norge.

Etter norsk internasjonal privatrett anerkjennes ekteskap inngått i utlandet så sant de er gyldig inngått etter reglene i vielseslandet. Lagmannsretten støtter tingrettens oppfatning av at det er irakiske regler som må legges til grunn. Det gjør også Høyesterett, som legger til at ekteskap kan anses inngått selv om ekteskapet ikke anerkjennes i Norge på grunn av reglene om "ordre public". Også utlendingsmyndighetene legger, for søknader om familieinnvandring på bakgrunn av ekteskap, en gyldig ekteskapskontrakt fra vielseslandet til grunn for sin saksbehandling.

Vurderingen er med andre ord hvorvidt ekteskap er inngått etter irakiske regler. Tingretten viser til Unni Wikan som sier at "man i kurdisk del av Irak sosialt, tradisjonelt, kulturelt og religiøst sett er gift når man har underskrevet ekteskapskontrakt, blitt religiøst viet av en imam og bruden har mottatt den del av brudegaven som skal gis i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet". Det er, slik tingretten ser det, ikke et krav om at ekteskapet er registrert hos myndigheten ved fremleggelse for en domstol. Dette er ikke et gyldighetsvilkår, men en offentligrettslig, prosessuell regel utenfor selve ekteskapet.

Både tiltalte og fornærmede må ha selv ansett ekteskapet som inngått i og med at jenta selv ga uttrykk for å ville skilles, og at faren i så fall truet med å drepe henne.

For Lagmannsretten endret jenta forklaring, i tråd med en allerede avgitt forklaring for politiet, som frikjente de tiltalte for bruk av tvang. Påstanden fra tiltalte ble da at ekteskapet ikke var inngått - de var kun å anse som forlovet. De mente det derfor kun kunne dreie seg om forsøk på tvangsekteskap. Dette ble avvist av Lagmannsretten. Jentas endrede forklaring endret ikke de faktiske forholdene når det gjaldt vielseshandlingen, bare når det gjaldt tvangen, og var etter rettens mening ikke relevant i så måte. Lagmannsretten opprettholdt påstanden om at ekteskap var inngått etter irakiske regler, selv om ingen offentlig registrering av ekteskapet fant sted.

Høyesterett vurderte dette annerledes. Høyesterett viste til det som var opplyst i retten, om at registrering av ekteskapskontrakten hos offentlig myndigheter er et vilkår for gyldighet. Ekteskapsinngåelsen ble derfor bare å anse som forlovelse, eller i alle fall ikke som et fullbyrdet, irakisk ekteskap. Dommen lød derfor bare på forsøk på tvangsekteskap.

Dette er det grunn til å stille spørsmålstegn ved. Jeg har tidligere fått en vurdering av dette fra en advokat i Sulaymania i Nord-Irak som blant annet jobbet mye med familierett. Vedkommende var helt klar på at et ekteskap er inngått når gyldig ekteskapskontrakt er inngått etter gjeldende regler. Offentlig registrering var kun viktig overfor visse offentlige rettigheter/plikter som gift, men var uten betydning for hvorvidt juridisk gyldig ekteskap var inngått. Etter inngått kontrakt må man for eksempel skille seg formelt for å kunne gifte seg på nytt.

Videre var advokaten klar på skillet mellom hva som var juss, og hva som var lokale skikker i tilknytning til ekteskapet. Flere kurdere vi har snakket med, sier at de ikke er "ordentlig gift" før de har hatt en stor fest, og at de da først velger å flytte sammen. Men de er samtidig ikke i tvil om at de er gift, slik at et forhold til en annen person ville være utroskap, også juridisk (der hvor dette rammes av jussen). At det finnes tradisjoner og skikker rundt selve ekteskapet endrer med andre ord ikke betydningen av ekteskapskontrakten. Etter tradisjonell sharia er det også slik at paret er gift når kontrakt er inngått, frivillig og med nødvendige vitner til stede.

Noe annet er hvorvidt det var feil ved denne aktuelle ekteskapskontrakten eller ved inngåelsen av den, men det sier dommen ingenting om.

Dette er en viktig avgjørelse på mange måter. For det første er den en prøvesten for rettsvesenet. For det andre gir den god "voksenopplæring" for alle som vil lese den. For det tredje er dommen godt kjent både i og utenfor de kurdiske miljøene. Dette har i seg et allmenpreventivt potensiale av betydning. Dommene bør oversettes og spres i størst mulig grad. Herved er det bidratt til akkurat det.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden