Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Nedre Romerike 151211

Lov og rett > Dommer

Nedre Romerrike tingrett – Dom.

(7.7.12 - rettskraftig)


Tvangsekteskap. Straffeloven § 222 første ledd 1. straffalternativ.

To kvinner og to menn ble dømt for å ha tvunget en 16 år gammel jente til å inngå og forbli i ekteskap med en 23 år gammel mann. To av de tiltalte ble idømt en straff av fengsel i 8 måneder hvorav 90 dager ble gjort betinget. De to øvrige ble idømt samfunnstraff i 240 timer. Det var et et skjerpende moment ved straffeutmålingen at en vesentlig del av bakgrunnen for det religiøst funderte ekteskapet var for å sikre brudgommen oppholdstillatelse i Norge når ekteskapet ble gyldig. (Sammendrag ved Lovdata.)
Avsagt: 15.12.2011 i sak TNERO-2011-99897
Saksgang: Nedre Romerrike tingrett TNERO–2011–99897 (11–099897MED-NERO).
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (politiadvokat Jon Aga) mot A (advokat Hilde Mo), B (advokat Gunhild Lærum), C (advokat Ole Edward Hagen), D (advokat Cato Johannessen).
Dommere: Tingrettsdommer Reidar Otto Weng. Meddommere: Inger Tolebråten. Arnfinn Zetterstrøm.
Tiltalte nr. 1 A, født *.*.1965 bor i –––vei 19 X
Tiltalte nr. 2 B, født *.*.1963 bor ––– vei 16 Y
Tiltalte nr. 3 E, født *.*.1962 bor i –––vei 19, 0000 X
Tiltalte nr. 4 D født *.*.1988 bor i –––veien 41, Y.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter den 18 mai 2011 ble de tiltalte satt under tiltale ved Nedre Romerike tingrett for overtredelse av
Straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ
for ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Ca 14 dager forut for onsdag 1. april 2009, i Z, tvang de, blant annet ved å utnytte hennes lave alder og psykologiske binding til sin familie, E, født *.*.1992, til å svare på spørsmål fra en imam, slik at hun derved inngikk et religiøst fundert ekteskap med 23 år gamle F. Ved trusler om å bli utstøtt fra familien, trusler om å bli sendt til Irak mot sin vilje og ved trusler om selvmord, tvang B og D henne til å forbli i det religøst funderte ekteskapet, til tross for at hun bad om hjelp til å komme ut av ekteskapet.
Hovedforhandling ble holdt 28, 29, 30 november og 1 desember 2011. De tiltalte møtte og erkjente seg ikke skyldige. De forklarte seg.
Retten mottok forklaring fra 12 vitner og ett sakkyndig vitne, og det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.
Aktor la ned påstand om at tiltalte nr.1 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 år hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 5 år. Tiltalte nr.2 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til samfunnsstraff i 360 timer, subsidiært fengsel i 1 år. Tiltalte nr.3 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 år hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 5 år, og tiltalte nr.4 dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 1 år hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 5 år. Videre la aktor ned påstand om at de tiltalte idømmes sakskostnader etter rettens skjønn.
Forsvarerne la ned påstand om at de tiltalte frifinnes, subsidiært at de anses på mildeste måte.
Bistandsadvokaten la etter ønske fra fornærmede ikke ned påstand om erstatning.
Rettens vurdering:
Skyldspørsmålet:
Alle de tiltalte og fornærmede er kurdere fra Irak. De kom til Norge omtrent samtidig, omkring år 2000.
Retten legger etter bevisførselen til grunn som sikkert at fornærmede, E, senere også bare kalt E, i slutten av mars 2009 inngikk et religiøst fundert ekteskap etter kurdisk skikk med den gang 23 år gamle F, senere også kalt bare F. Fornærmede var på dette tidspunktet bare 16 år og ekteskapet kunne derfor ikke regnes som gyldig før fornærmede fylte 18. Retten ser det også som sikkert at ekteskapet ble inngått på X i leiligheten til tiltalte nr. 1, A, senere også bare kalt A, og tiltalte nr.3, C, senere også bare kalt C. F kjøpte også ringer til seg og fornærmede og han leverte fornærmede eller eventuelt moren til fornærmede, tiltalte nr.2, kr 20 000,– som nå er levert tilbake.
Retten bygger denne konklusjonen på de tiltaltes politiforklaringer, som de riktignok tok avstand fra i retten, og hva hjelpeapparatet forklarte i retten.
B, senere også bare kalt B, som er fornærmedes mor, forklarte i avhør hos politiet at det var en imam der som pratet med F og E. Han spurte om de ville ha hverandre og at begge sa ja. F kjøpte ringer og ga E en pengegave.
A og C som er ektefeller, forklarte til politiet at F hentet en imam fra Oslo.
Fornærmede forklarte i retten at F hadde fridd og at hun hadde svart ja. Hun forklarte at dette ble sagt foran en mann med skjegg. Hun ble konfrontert med sine politiforklaringer hvor hun hadde sagt at tiltalte nr. 3, C, hadde hentet en mullah og at det var to vitner til stede og at hun hadde skrevet under på et papir.
Det fremgår også av det fornærmede hadde sagt til hjelpeapparatet, se nedenfor, at det var snakk om en sermoni hvor fornærmede og F hadde sagt ja til å inngå ekteskap.
F selv er ikke avhørt av verken politiet eller i retten. Han er nektet opphold i riket og reiste frivillig tilbake til Irak 21 september 2010.
Det neste spørsmålet blir om E ble utsatt for rettsstridig adferd i forbindelse med det religiøst funderte ekteskapet.
Før retten tar stilling til dette finner retten det hensiktsmessig innledningsvis å slå fast følgende:
Retten legger til grunn at F i det minste er en nær bekjent av ekteparet A og C. Det har vært snakk om at de er Fs onkel og tante uten at dette er bekreftet. Retten legger imidlertid til grunn at A og C er godt kjente med familien til fornærmede og at de begge tilhører stammer som kan inngå ekteskap med hverandre etter kurdisk skikk. Familien til fornærmede tilhører en gruppe som kaller seg G, mens A og C og angivelig også F tilhører en gruppe som kaller seg H.
Av øvrige omstendigheter, som retten uten videre legger til grunn, er at E henvender seg til det offentlige hjelpeapparatet og at hun den 1 april 2009 av barnevernstjenesten i Fredrikstad blir akuttplassert og at barnevernet deretter overtar omsorgen for fornærmede den 9 juli 2009. Fornærmede bor i dag hjemme hos sin mor, tiltalte nr. 2, B.
Retten legger videre til grunn at alle de tiltalte var til stede under sermonien på X bortsett fra tiltalte nr. 4, D, senere også kalt bare D, som er fornærmedes nest eldste bror. Ellers var flere av barna til B der. Faren til fornærmede og hennes eldste bror var ikke til stede. De befant seg i Irak.
Retten går så over til å vurdere om fornærmede ble utsatt for rettsstridig adferd fra de tiltalte.
Tiltalte nr.1,2 og 3 forklarte i retten at de to inngikk frivillig ekteskap og at E ikke ble utsatt for noe ulovlig press.
Retten stoler ikke på forklaringene til de tiltalte. De ble tatt i løgn flere ganger ved å bli konfrontert med sine politiforklaringer. I politiforklaringen til C heter til og med at fornærmede virket helt borte og at hun sa ja til alt.
Når det gjelder tiltalte nr. 4, C, har retten ingen bestemt formening om hans opptreden forut for ekteskapsinngåelsen, men han har i politiavhør sagt at han ville ta livet av seg hvis hun ikke gjennomførte ekteskapet. Han hadde imidlertid tilføyd at hun gjorde som hun ville.
Fornærmede selv har i politiforklaringer sagt at hun ikke ville gifte seg med F. Hun kjente han knapt og hun ville heller gå på skolen. I retten forklarte hun at hun ble forelsket i han og at hun traff han flere ganger, men at hun var veldig ubestemt og begynte å tenke på en annen kjæreste hun hadde. Hun forklarte at hun ikke hadde vært utsatt for trusler. Retten stoler mer på det hun sa i sine politiforklaringer. Nå sier hun at hun ønsker at ingen av de tiltalte straffes og hun vil heller ikke ha erstatning av dem.
I politiavhør har hun imidlertid sagt at moren forsøkte å overtale henne til å gifte seg ved å fortelle henne historier om hvordan det går med kvinner som ikke gifter seg. Hun har i politiavhør også sagt at moren og tiltalte nr. 1 og nr.3 snakket veldig mye sammen. Fornærmede har også forklart at hun trodde hun skulle på et vanlig besøk på X og hadde hun visst hva som skjedde der, så hadde hun aldri reist dit.
Vitnet, I, som var en skolekamerat av fornærmede, forklarte at E ikke ville bli forlovet. Hun hadde en venn i utlandet. Vitnet har i politiavhør forklart at E virket usikker men at hun av hensyn til familien ikke hadde noe valg. E hadde sagt til henne at moren bestemte.
Vitnet, Hilde Kneppen, som er rådgiver for barneverntjenesten, forklarte at hun 2 april 2009 hadde fått forespørsel fra barneverntjenesten i Fredrikstad. Hun ble fortalt at E hadde stengt seg inne på et rom og var redd for brødrene sine som ville inn og at hun ikke ville gifte seg med en kurdisk mann. Det ble sagt til vitnet fra barnevernstjenesten at E hadde blitt truet av familien til F og at hun ville til faren i Irak. Han skulle hjelpe henne til å skifte identitet. Han ville i følge fornærmede at hun ikke skulle gifte seg.
Retten bemerker, når det gjelder det foranstående avsnittet, at dette antakelig er tredjehåndsopplysninger som vitnet her har fått, men som sammen med opplysninger fra andre vitner, se nedenfor, er med på å underbygge rettens konklusjon.
Hilde Kneppen har etter 2 april 2009 hatt flere samtaler med fornærmede hvor fornærmede gir uttrykk at hun ønsker hun ikke var gift og at hun heller vil være dø enn gift. Fornærmede fortalte til vitnet at hun ønsket å få ekteskapet opphevet, men at det ikke hadde gått. Fornærmede hadde forklart til vitnet at tanten, tiltalte nr.1 hadde stått bak det hele og at moren hadde vært med på det for å hevne seg på faren som hadde giftet seg med kone nr.2.
Vitnet, J, som kjente fornærmede fra den gang fornærmede gikk på skole på Jæren forklarte at fornærmede hadde ringt henne flere ganger rundt månedskiftet mars/april 2009 hvor hun hadde gitt uttrykk for at hun ikke ville tvangsgiftes og at hun nå ikke fikk gå ut alene og at hun i sin fortvilelse hadde skåret seg på magen. Hun forklarte at broren hadde truet med å ta livet av seg hvis hun ikke gjennomførte ekteskapet.
Vitnet, K, som den gang var rådgiver ved rådgivningstjenesten på den skolen fornærmede gikk på i Fredrikstad, forklarte at E hadde sagt til henne at hun hadde blitt forlovet mot sin vilje og at hun av den grunn hadde kuttet seg opp i magen.
Vitnet, Sverre Eldevik, som på den tiden var knyttet til barneverntjensten i Fredrikstad, forklarte at barneverntjenesten hadde mottatt bekymringsmelding fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap. Det ble fortalt at E var livredd og at hun hadde stengt seg inne på rommet sitt og at hun hadde skadet seg selv. Bekymringsmeldingen gikk også ut på at brødrene truet med å ta livet av seg hvis hun ikke giftet seg. Vitnet forklarte videre at familien hadde blitt oppsøkt av både barnevernet og politiet og at E deretter frivillig den 1 april 2009 ble med på å bli akuttplassert av barneverntjenesten.
Vitnet, Torill Svendsen, som den gang var saksbehandler i barneverntjenesten, forklarte at hun tidligere hadde hatt en del å gjøre med familien til E og at hun etter akuttplasseringen hadde snakket med E. E hadde sagt at hun overfor en mullah hadde forlovet seg med F og at brødrene hennes hadde vært imot forlovelsen men at de nå mente at hun ikke kunne gå fra den. E hadde også sagt til vitnet at tante og onkel til F hadde truet familien hennes. Vitnet hadde også hørt av Es mor at F hadde betalt kr 20 000,– men at pengene nå var tilbakebetalt.
Retten finner ut fra denne bevisførselen at det ikke er tvil om at det religiøst funderte ekteskapet ble inngått mot fornærmedes vilje. Det konstateres derfor at det i dette tilfelle ikke er tale om noe arrangert ekteskap. Retten kan ikke se at E hadde noe reelt valg med hensyn til ektemake. På den annen side er det ikke tale om overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd idet det ikke ble inngått noe gyldig ekteskap siden E ikke hadde fylt 18 år.
For at noen skal straffes etter straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ må noen ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan ha tvunget noen til å gjøre eller tåle eller unnlate noe eller å ha medvirket til dette. Tvangsmidlet som brukes kan være rettsstridig selv om det ikke er straffbart. Avgjørende er det om det er misbilliget av rettsordenen. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering og for hver enkelts del. Retten viser til Inst.O.nr.106 (2002–2003) første spalte side 3.

Retten finner ut fra bevisførselen at tiltalte nr. 1, A, nr.2 B og nr.3 C har utøvet et retts

rettsstridig press mot E i forbindelse med det religiøst funderte ekteskapet. Retten viser bl.a til forklaringer om at «familien» til F, tiltalte nr.1 og nr.3, skal ha truet familien til fornærmede og fornærmede og at moren til fornærmede forteller til fornærmede historier om hvordan det går med jenter som ikke vil gifte seg. Retten antar at dette er en meget alvorlig trussel i det miljøet fornærmede befinner seg i. Dette har virket som et utilbørlig press mot en bare 16 år gammel jente som man vet er sterkt bundet til familietradisjoner i det kurdiske miljøet. Fornærmedes opptreden etter vielsen med selvskading etc, underbygger også at hun har vært utsatt for et utilbørlig press fra de nevnte.
Når det gjelder tiltalte nr.4, D,finner retten at han i et hvert fall etter ekteskapsinngåelsen har truet fornærmede med å ta sitt eget liv hvis hun ikke gjennomførte ekteskapet. At han tilføyde at hun gjorde som hun ville mildner ikke i nevneverdig grad trusselen slik at også han har utøvet utilbørlig adferd mot fornærmede. Retten peker ellers i denne sammenheng på at en trussel om å ta sitt eget liv er en trussel etter straffeloven § 222, jf avgjørelse i Rt–1986–362.
Retten peker også på, uten at dette på noen måte er avgjørende, at sakkyndig vitne, politioverbetjent Gunnar Svensson, som er rådgivende og koordinerende deltaker i et kompetanseteam om tvangsekteskap, forklarte etter opplysninger fra en autoritativ kilde i det kurdiske miljøet, at 99% av alle ekteskap mellom kurdere skjer under tvang.
Etter dette finnes de tiltalte skyldig i overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ. De har alle handlet med forsett. Alle har skjønt at de utsatte fornærmede for et utilbørlig press.
Straffeutmålingen
Saken gjelder 4 personer som nå skal dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ.
To av de tiltalte, tiltalte nr 3 og nr. 4, er tidligere bøtelagt for overtredelse av vegtrafikkloven og legemiddelloven (D) og straffeloven § 317 (C) uten at dette får noen innvirkning på den straff de nå skal ha. De øvrige er ustraffede.
Innledningsvis er det grunn til å påpeke at det av allmennpreventive grunner bør reageres strengt mot ekteskapsinngåelser av denne art. Retten ser det som et økende problem at mennesker med en annen etnisk bakgrunn enn nordmenn tar med seg ekteskapstradisjoner som etter norske normer ikke er akseptable. I dette tilfelle dreier det seg om bortgifte av en mindreårige jente som skulle forplikte seg til å leve sammen med en mann hun ikke hadde valgt selv.
Slik retten ser det ble den fornærmede sterkt preget av det som skjedde, bl.a. ved at hun skadet seg selv ved skjære seg på magen. Hun søkte også tilflukt hos barnevernet ved frivillig å la seg akuttplassere.
Retten legger også til grunn som et skjerpende moment ved straffeutmålingen at en vesentlig del av bakgrunnen for det religiøst funderte ekteskapet var for å sikre F oppholdstillatelse i Norge når ekteskapet ble gyldig. Dette fremkommer i en politiforklaring fra fornærmedes eldste bror, L, som bekreftet dette i retten. Han mente for øvrig at det ikke var riktig at fornærmede giftet seg på denne måten.
I formildende retning legges vekt på at saken har blitt noe gammel uten at de tiltalte kan lastes for dette. Forholdet ble anmeldt til politiet den 6 juli 2009 og saken er således snart 2 og ½ år gammel.
Retten bemerker også at det i dette tilfelle ikke er utøvet fysisk vold mot fornærmede, noe som er ofte forekommer i disse sakene og at det heller ikke er slik at fornærmede har hatt noe samliv med F som nå angivelig skal være gift i Irak. Retten er derfor enig med aktor i at saken ligger i det nedre sjikt av det som rammes av bestemmelsen.
Retten har ellers hatt vansker med å finne rettspraksis som kan virke veiledende på straffenivået. Det er vist til en avgjørelse i Rt– 2006–140. Her ble to personer dømt til henholdsvis fengsel i 2 og ½ år og 2 år for bl.a. overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd første straffalternativ, jf § 49. Retten oppfatter forholdene i den saken som langt alvorligere enn i vår sak og den gjaldt dessuten også overtredelse av straffeloven § 227 jf 232, § 228 og § 128.

Videre vises til en avgjørelse fra Drammen tingrett den 19 mai 2005 hvor to personer ble

dømt til fengsel i henholdsvis 10 måneder og 8 måneder for overtredelse av straffeloven § 222 annet ledd første straffalternativ. Også den saken er mer alvorlig enn vår sak.
Retten finner at det straffenivået som aktor har lagt seg på er noe for strengt.
Når det gjelder tiltalte nr. 1, A og tiltalte nr. 3 C settes straffen til fengsel i 8 måneder hvorav 90 dager gjøres betinget med en prøvetid på 3 år, jf straffeloven § 52 flg.
Når det gjelder tiltalte nr. 2 B og tiltalte nr. 4 D settes straffen til samfunnsstraff i 240 timer og en gjennomføringstid på 8 måneder. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 8 måneder, jf straffeloven § 28 a.
Grunnen til at disse 2 bør få en mildere straff er for Bs del begrunnet i at hun er analfabet og nok har stått under et visst press fra den andre familien. Når det gjelder D synes hans rolle og vært litt mer beskjeden enn de andres. Begge er forøvrig inneforstått med hva samfunnsstraff innebærer og begge har sagt seg villig til å gjennomføre slik straff.
Alle de tiltalte bør idømmes sakskostnader, jf straffeprosessloven § 436. Sakskostnadene settes skjønnsmessig for hver til kr 1 000,– . Det er da tatt hensyn til at alle synes å ha et begrenset inntektsnivå, jf straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

A, født *.*.1965, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ til fengsel i 8 måneder.
Fullbyrdelsen av 90 dager av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 3 år, jf straffeloven § 52 flg.
C, født *.*.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ til fengsel i 8 måneder.
Fullbyrdelsen av 90 dager av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 3 år, jf straffeloven § 52 flg.
B, født *.*.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ til samfunnsstraff i 240 timer med en gjennomføringstid på 8 måneder. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 8 måneder.
D født *.*.1988, dømmes for overtredelse av straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ til samfunnsstraff i 240 timer med en gjennomføringstid på 8 måneder. Den subsidiære fengselsstraffen settes til 8 måneder.

A, C, B og D betaler hver kr 1.000,– i sakskostnader til det offentlige





Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden