Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Om æresrelatert vold

Fadime Sahindal

Hvorfor er det viktig å avgjøre hvorvidt det er snakk om "æresrelatert vold"? Den viktigste grunnen er at ved æresrelatert vold kan det være flere medvirkere til et drap, mange som deltar i presset til ekteskap, flere i felleskap som utfører ekstrem kontroll etc. Det er med andre ord et høyere antall personer som er gjerningspersoner enn ved "vanlig vold", siden det handler om å gjenopprette den æren alle er helt avhengige av. Mange kan dermed ha behov for, eller motiv for, å gjenopprette den tapte æren.

Er det konstatert at vanære er årsak til vold, er det også mulig å sannsynliggjøre
hvem som står bak volden og hvem som kan være en trussel mot den som har brutt æresnormen. Noen i den utvidede familien kan dessuten være mer rammet av ærestapet enn andre, og vil kunne ha større grunn til å ville reparere tapet. Dette er det avgjørende å avdekke.

Med andre ord: hvis vi IKKE får med oss motivet for volden, blir vi i langt dårligere stand til å intervenere i konflikten på et tidlig tidspunkt. Og risikoen for æresrelatert vold øker. Tvangsekteskap, æresdrap, "dumping" og kontroll er noen typer av æresrelatert vold som lett blir følgen når æren er truet.


Ære
Ære knyttes til et kollektiv eller en gruppe, hvor den enkelte har del i, og er ansvarlig for, felles ære. Den enkeltes handlinger rammer hele gruppen. Æren kan knyttes til familien, klanen, kasten eller det etniske miljøet.
Familiens ære er nært knyttet til jomfruelighet hos familiens kvinner. En jomfruhinne som er intakt ved ekteskapsinngåelsen, viser at kvinnen er ærbar, og at familien dermed har æren i behold.

Den som vil gå i dybden på selve æresbegrepet kan lese de bøkene som står under litteraturforslag, eller finne annen tilgjengelig litteratur.

I sin bok om svenske Fadime Sahindal, som ble drept av sin far i 2002, siterer Unni Wikan Fadime som sier: "Jeg er deres (familiens, min anm.) ansikt utad. I alt jeg gjør må jeg tenke på mennene i min familie, for alt jeg gjør påvirker dem." Fadime setter her ord på hva mange kvinner forteller når det gjelder egen rolle i familien.

Familien skal vise for omverden at de har full kontroll over livet til kvinnene i familien. Det er i stor grad dette ære handler om. Ikke bare gjelder dette forholdet til seksualitet, men også kvinnens sosiale liv. Hun går ingen steder uten å ha et ærend. Omgang med menn utenom familien, uten anstand, kan være en trussel mot familiens behov for å vise at de har kontroll. Å holde en gutt i hånden på offentlig sted kan i noen tilfeller være nok til at hun sendes tilbake til familiens opprinnelsesland, tvangsgiftes eller i verste fall drepes: For omgivelsene fremstår hun ikke som tilstrekkelig kontrollert, og hvem vet hva som da kan ha skjedd. Kvinner utenfor familiens kontroll kan raskt få et stempel som horer.

I den svenske æresdrapssaken om Pela Atroshi var noe av poenget at hun hadde vært hjemmefra i tre døgn utenfor familiens kontroll. Om hun hadde vært på en barnevernsinstitusjon, hos venner eller på gata hadde ikke nødvendigvis betydning. Hun hadde uansett vært utenfor kontroll, og det var dermed fritt frem for rykter om henne. Og dermed om familien.

Den æren jeg her snakker om, må ikke sammenlignes med ære i mer "norsk" forståelse av begrepet. Mens "norsk" ære handler om individuelle prestasjoner og individuell anseelse, handler denne æren om hele fellesskapets være eller ikke være.

En æresnorm er en norm for hvordan æren holdes i hevd, og hvordan den kan gjenopprettes. Den er ikke en anbefaling, men snarere en juridisk regel basert på lang sedvane. Drapet på Fadime var for faren måten å vise omverdenen at familien hadde tatt ansvar, utført sin normative og moralske plikt, og dermed gjenopprettet æren på vegne av storfamilien. Familien var trengt opp i et hjørne. Fadime hadde vanæret familien ved åpenlyst å ha en kjæreste og ville ikke lenger etterkomme kravet fra familien om å holde seg vekk. Hun brøt sitt eksil, som for henne var alternativet til å bli drept. Eksil og drap kan begge sees som to typer æresrelatert vold.

Tvangsekteskap er en annen måte å få problemene ryddet av veien på, ved å vise utad at man har kontroll over kvinnen. All eventuell seksuell adferd plasseres da trygt innenfor ekteskapets legitime grenser. Hvis ingen av disse to måtene å gjenopprette æren på duger, er drap den siste utveien, hvis da ikke familien velger "bare" å utstøte henne.

At opplysninger om familiehemmeligheter og familieproblemer kommer myndighetene til kunnskap innebærer selvfølgelig også en trussel mot æren. Familiære problemer hører familien til og skal løses i familien. At for eksempel barnevernet får kunnskap om problemene og kobles inn kan være en slik trussel.

Dette kommer klart frem i den såkalte drammenssaken, hvor en irakisk-kurdisk far og sønn ble dømt for forsøk på å tvangsgifte datteren/halvsøsteren.

Det skal noen ganger skal svært lite til for at familiens ære oppleves som truet. Ei jente som holder en gutt i hånden, eller som befinner seg alene i et rom sammen med en "ulovlig" gutt i en skolesituasjon, kan være nok.

Nasim Karims bok Izzat - for ærens skyld har nok vært en vekker for mange. Jenta i boken ble tvangsgiftet i Pakistan under omstendigheter som ligner de som de siste årene er beskrevet i mediene i en mengde saker:

"Pappa ofret meg på ærens alter. Æresbegrepet, "izzat" på urdu, betyr enormt for menneskene i mitt miljø. I deres samfunn er du ingenting uten ære. Har du ære, får du respekt, og jo mer ære du har, og jo større omgangskrets og respekt får du. Uten ære blir du sett på som en fallen person uten moral, og du står uten respekt og venner. Dermed betyr tap av ære også tap av venner, familie og respekt. I slike samfunn er det mange som har penger, men ære er det bare noen som har. Og har man først ære, vil man ikke for noen pris miste den. Man gjør alt for å bevare den."

Dr. Purna Sen er programdirektør for Asia-regionen i Amnesty International. I artikkelen "Crimes of honour, value and meaning" setter hun opp følgende oversikt for sammenhengen mellom kvinners adferd, ære og ærestap:

"Ære besittes av enkeltmennesker (inkludert ære knyttet til ekteskap), familien, stammen, klanen, fellesskapet/samfunnet, gruppen.

Handlinger som kan medføre tap av ære
Slike handlinger kan være samvær med mannlige venner, kjæresteforhold med en gutt, å gå på skole eller jobb uten tillatelse, brudd på kleskode, eget valg av ekteskapspartner etc.

Handlinger som kan gjenopprette æren
Æren kan bli restituert enten ved kontroll av atferden til den som har brutt æreskodeksen (tvinges inn i ekteskap), eller ved drap (æresdrap).

Kvinnelig adferd som bidrar til å opprettholde æren
Slik adferd kan være beskjeden seksuell utfoldelse, trofasthet i ekteskapet, ingen før- eller utenomekteskapelige forhold, ingen stevnemøter med menn utenfor familien uten anstand, oppfyllelse av kravene som mor, hustru, datter og svigerdatter".

Hva er æresrelatert vold?
Det er behov for å utvide perspektivet på tvangsekteskap. Selve tvangsekteskapet er mer et symptom på en handlemåte enn et problem i seg selv. Tvangsekteskap er en følge av et patriarkalsk samfunn, som er styrt av en æreskodeks, og hvor arrangerte ekteskap er en garanti for at kvinnene giftes bort ærbare.

Det er vanskelig å opprettholde en æreskultur i et samfunn hvor individene gis frihet og rett til selv å velge hvordan livet skal leves, uten at det blir konflikter. I skjæringspunktet mellom kollektivets krav om underkastelse og individets vilje til selvstendige valg skjer de overgrepene som i dag kalles æresrelatert vold. Underkastelse og selvrealisering er vanskelig å kombinere.

For å gjøre noe med selve årsaken til tvangsekteskap og annen æresrelatert vold, må man fokusere på æreskulturen og tradisjonen med arrangerte ekteskap. Dette er kollektive normer som foreldrene og barna er en del av, og som søkes videreført til nye generasjoner også etter at de har flyttet til Vesten. Tradisjonen videreføres gjennom oppdragelsen av barna, segregasjon av kjønnene, motstand mot integrasjon og idyllisering av opprinnelseslandets normer og tradisjoner.

Når barn oppdras til lydighet, uten tilstrekkelig vekt på selvstendighet, vil dette kunne bidra til at problemene fortsetter. En far sa en gang at datteren "aldri ville finne på å ha en kjæreste, slik etnisk norske jenter har. Hun var altfor godt oppdratt til det". En annen sa at "hvis barna er riktig oppdratt, er ikke tvangsekteskap noe problem i det hele tatt". Dette sier mye. Utvikling av selvstendighet hos barn er med andre ord viktig i arbeidet mot tvangsekteskap og annen æresrelatert problematikk.

Det som kalles æresrelatert vold er overgrep som begås mot familiemedlemmer som ikke tilpasser seg storfamiliens krav om fortsatt å tilhøre opprinnelseslandets normer og tradisjoner. Æresrelatert vold er blant annet:

  • Tvangsekteskap. Tvangsekteskap brukes dels som en represalie for ungdom som er på vei vekk fra aksepterte handlinger og normer, og dels for å sørge for at vedkommende heretter ikke beveger seg utenfor de aksepterte normene. Jo raskere seksualiteten styres inn i et legitimt ekteskapelig forhold, jo bedre. Og jo større er dermed sjansen for at jenta er jomfru ved ekteskapsinngåelsen. Det er viktig å huske at tvangsekteskap naturlig nok inkluderer seksuelt samkvem med den man må gifte seg med, slik at handlingen kan innebære flere straffbare forhold.


  • Utstøtelse. Ungdom som kommer i kontakt med barneverntjenesten, opplever ofte å bli utstøtt av familien. Dette innebærer at familien ser på vedkommende som død. Å ta kontakt med hjelpeapparatet kan med andre ord for vedkommende være en enveisbillett vekk fra familien. Dette betyr ikke at ungdom ikke skal be om hjelp. Det betyr derimot at risikoen for utstøtelse MÅ vurderes i møte med minoritetsungdom fra en æreskultur.


Å bli utstøtt er en grov form for psykisk vold. Vedkommende går, bokstavelig talt over natta, fra å være en integrert del av en familie til å bli ikke eksisterende. Mor og far går rett forbi på gata, all kontakt med familie er ulovlig etc.

  • Kontroll, isolasjon. Den sikreste måten å sørge for at en kvinne forblir ærbar til ekteskapsinngåelsen på, er å holde henne innendørs. Mange familier gjør hva de kan for å eliminere alle mulige trusler mot jentenes rykte, som for eksempel streng kleskode, nekting av deltakelse på skoleaktiviteter, fotfølging utenfor husets fire vegger, husarrest som represalie for ulydighet med mer. Dette kan anta dimensjoner som helt klart er å anse som psykisk vold, i tillegg til at det fratar vedkommende enhver mulighet til deltakelse i samfunnet.


  • Vi vet fortsatt dessverre for lite om hvordan situasjonen er for homoseksuelle med bakgrunn i en tradisjon med arrangerte ekteskap. Enkeltsaker tyder imidlertid på at arrangerte ekteskap sees på som en måte å kurere homoseksualitet på. I den siste tiden har dessuten de modigste begynt å gjøre seg gjeldende i mediene.


  • Fysisk og psykisk vold. Fysisk og psykisk vold kan bli utført som represalie for brudd på æresnorm eller for å hindre adferd som truer æren. Tvang, trusler, manipulering og i noen tilfeller overdreven masing (psykisk utpressing) er eksempler på psykisk vold som kan gi den fornærmede psykiske problemer.


  • Æresdrap. Drap er den mest kjente og alvorligste formen for æresrelatert vold. Det er dokumentert flere æresdrap begått overfor personer bosatt i Norge og Norden.


En annerledes form for æresdrap er nylig beskrevet i Sverige. Her er unge jenter tvunget til å begå selvmord, slik at familien selv slipper ulempene ved å drepe dem. Jentene skal ha fått valget mellom å hoppe foran et tog, ta en overdose, henge seg eller hoppe ut fra en balkong. På grunn av det siste alternativet har disse jentene blitt kalt "Balkongjentene".

  • Eksil. Personen som har brakt vanære over familien, kan bringes i eksil og dermed unngå å bli drept. Svenske Fadime levde så lenge hun oppholdt seg langt vekk fra slekten i Malmö. Men hun trosset til slutt det familiære samværsforbudet og ble drept av faren.


Arrangerte ekteskap
Tradisjonen med å arrangere ekteskap eksisterer i de fleste samfunn hvor også æreskodeksen styrer livet. At et ekteskap er arrangert betyr kort sagt at det er familiene, ut fra familienes behov og normer, som bestemmer hvem den gifteklare gifter seg med. Ekteskapet er en allianse mellom to storfamilier, snarere enn en pakt mellom to enkeltmennesker.

Når en familie skal finne en ekteskapspartner til et barn, er det mange hensyn å ta. De fleste av disse hensynene knytter seg til hva som er til fordel for storfamilien, snarere enn for den som skal giftes bort. Det er ikke et krav at de to ektefolkene er forelsket, eller ønsker å leve sammen.

Det forventes av den enkelte at individuelle hensyn settes til side til fordel for fellesskapet. Ved vurdering av ekteskapskandidater legges det blant annet vekt på den andre familiens økonomi, status, rykte i samfunnet, nivå på utdannelse, kastetilhørighet, familietilknytning, religiøs tilknytning og selvfølgelig ærbarhet (kvinner).

Det anføres av representanter for ulike innvandrermiljøer at henteekteskap skjer på grunn av mangel på potensielle ektefeller i Norge og Europa. Av den grunn ønsker ungdommen familiens hjelp til å finne en kandidat. Det er min erfaring at det er en grunnløs bekymring. Minoritetsungdom klarer utmerket godt å finne egne kandidater og gjør dette i stor utstrekning.. Det er ikke der problemet ligger. Problemene oppstår først når ungdommene fanges inn av familiens tradisjonelle normer og regler.

Jeg har sett eksempler på at jenter som er i gang med studier, får beskjed om at studiene må avsluttes så snart ektemannen kommer til Norge på familiegjenforening, og at de deretter må være forberedt på å holde seg hjemme. Andre jenter har fått beskjed opp gjennom oppveksten at utdannelse ikke er viktig, siden de bare skal gifte seg og passe hjemmet. Atter andre forteller at de har blitt oppmuntret til å ta høyere utdannelse, men at de allikevel har blitt underlagt det tradisjonelle kravet om å inngå arrangert ekteskap når tiden har vært inne.

Samtidig er det min erfaring at lojaliteten til tradisjonene varierer voldsomt. Som et utgangspunkt er familier fra landsbygda mer tradisjonell enn en familie fra urbane strøk. Tilsvarende vil en familie hvor flere har høyere utdannelse, lettere kunne ta inn over seg moderne verdier. Men det er unntak også fra dette, så hvert enkelt tilfelle må vurderes konkret.

I samfunn som det pakistanske og det indiske er kastetilhørighet av stor betydning. Å gifte seg, eller å innlede et forhold på tvers av gjeldende regler om kaste, kan skape mye dramatikk. Kastetilhørighet er med andre ord for mange helt sentralt når det gjelder valg av ektefelle.

I noen miljøer er søskenbarnekteskap utbredt. Å gifte seg innenfor slekten betyr at en velger det trygge og sikre fremfor det ukjente og usikre. Båndene innad i familien styrkes via ekteskap. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Svigerfamilien er kjent, og ingen verdier går ut av familien som følge av ekteskapet. Mange opplever at det har foreligget en avtale om ekteskap med et søskenbarn helt siden barndommen, men at de ikke har fått vite om dette før de har blitt giftet bort. For andre grupper hvor ekteskapsinngåelser er styrt av familiene, er søskenbarnekteskap mindre utbredt eller helt uaktuelt.

Det er min erfaring at ekteskap på tvers av muslimske trosretninger eller med en ikke-muslim er problematisk. Dette gjelder særlig for jenter. Etter tradisjonell sharia har muslimske menn lov til å gifte seg også med jøder og kristne, mens muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn. Dette er forhold som har eskalert konflikten i mange enkeltsaker.

Hvorvidt en av partene tør å nekte å inngå et arrangert ekteskap, kommer an på graden og typen av press, graden av selvstendighet hos ektefellene, reell valgmulighet, represalier som er flagget fra familien og forhold ved den potensielle ektefellen. Og ikke minst utsiktene til å få hjelp utenfor familien.

Frivillighet er ikke det samme som å ha flere kandidater å velge mellom. Unge jenter har fortalt oss at de har blitt utsatt for ekteskapstilbud fra de var 13 år gamle, og at oppveksten derfor har vært et endeløst mas om ekteskap. De har ikke opplevd det å ha flere kandidater som valgfrihet. Det var aldri deres egne kandidater. Dessuten lå det jo i kortene at hun til slutt måtte velge å gifte seg og dermed ha seksuelt samkvem med en av dem.

Andre forteller at de har hatt to eller tre fettere å velge mellom og at de måtte velge en av disse. Alternativet var å bli utstøtt fra familien. Med tanke på at ekteskap også innebærer plikt til seksuell aktivitet og barnefødsler er heller ikke dette konseptet i tråd med grunnleggende menneskerettigheter som "fritt og uforbeholdent" samtykke til ekteskap. I praksis, for alle som jobber med dette, innebærer dette at den som søker hjelp for å unngå ekteskapet, ikke skal møtes med "du hadde jo flere å velge mellom" eller "det var jo bare arrangert, ikke tvang".

Nasim Karim beskriver nettopp dette - se listen over anbefalt litteratur: "Du kan velge mellom en av de fem guttene, for jeg vil ikke tvinge deg, sier pappa. Ikke tvinge meg? Er dette frivillig? Pappa ser ikke forskjellen på tvang og fri vilje lenger. Han er vel for blind til å se det. Det eneste han tenker på nå er ære, izzat, og sine egne ønsker."




Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden