Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Om barnevernloven

Lov og rett > Artikler

Barn i Murree, Pakistan

Lov av 17.07.92 nr. 100 om barneverntjenester ( barnevernloven)

Barneverntjenesten er den etaten, sammen med UDI og politiet, som har stor betydning i enkeltsaker som gjelder tvangsekteskap og annen æresrelatert vold. Ingen annen myndighet, og selvfølgelig ikke frivillige, kan råde over et barn som er tatt bort fra foreldrene. Og langt mindre ta barn bort fra foreldrene.

I min tid i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap var samarbeid med barneverntjenesten helt essensielt. Det er mitt inntrykk at saksbehandlere i barnevernet opplever tvangsekteskapssakene som frustrerende, blant annet på grunn av den ambivalensen mange av barna har i forhold til seg selv og familien. Det finnes et stort engasjement blant svært mange saksbehandlere, samtidig som det erkjennes et udekket behov for ressurser. Særlig i form av kvalifiserte plasseringssteder. I dag finnes det imidlertid planer om nye tiltak "på grasrota", og det er å håpe at disse slår rot og får støtte.

Alle som jobber med barn og unge utsatt for æresrelatert kriminalitet trenger et minimum av kunnskap om barneverntjenesten. Og tjenesten skal / bør alltid kobles inn når det er barn inne i bildet, enten som hovedperson eller som søsken til den det gjelder.

Når det i teksten skrives "jenta", er det på bakgrunn av at jentene er i flertall. Det er dessuten tungvint å hele tiden skrive jenta / gutten. Gutter er utsatt for tvangsekteskap, og det er min vurdering at sakene deres kan være like vanskelige som jentenes.

Nedenfor følger noen kommentar til enkelte sentrale bestemmelser i barnevernloven. Se også mitt kompendium " Tvangsekteskap som grunnlag for barnevernsvedtak". Denne er skrevet for noen år siden, men kan forhåpentlig fortsatt gi noen tips.

§ 1-2. Lovens stedlige virkeområde.
Barnevernloven gjelder med andre ord ikke utenfor riket. Norske myndigheter har ikke jurisdiksjon utenfor landets grenser, så sant dette ikke følger av avtale med det aktuelle landet. Utgangspunktet er at det er barnevernmyndighetene i det aktuelle landet som må iverksette vedtak som er truffet av norske myndigheter. Barneverntjenesten står imidlertid fritt til å iverksette undersøkelsessak her i Norge.

§ 1-3. Hvem loven gjelder for.
Jeg anbefaler at man i stor grad benytter muligheten for å forlenge tiltak frem til fylte 23 år. Saker som gjelder tvangsekteskap, krever så godt som alltid langsiktige tiltak. Ved å bruke denne bestemmelsen aktivt slipper vedkommende å "begynne på nytt" på sosialkontoret.

§ 3-1. Barneverntjenestens forebyggende virksomhet.
Denne bestemmelsen innebærer en plikt for det kommunale barnevernet til sette seg inn i nye sider ved samfunnsutviklingen som gjelder barn. Kunnskaper om arrangerte ekteskap, æreskulturer og landkunnskap om de mest relevante landene ligger dermed innenfor denne plikten. Barnevernet har etter min vurdering et stort potensial når det gjelder å bidra til å forebygge denne typen problemer. Barnevernets lovverk, tiltaksapparat og landsekkende nettverk er viktige verktøy for å nå den yngste målgruppen.

Jeg ser samtidig at kunnskapen om de temaene denne boken handler om, i større grad må forankres hos tjenestene, fordi kompetansen fortsatt er forankret etter oldsjel-prinsippet. Det er på den annen side ikke rimelig å forvente at alle skal inneha spesialkompetanse på dette eller andre områder. En mulig løsning på dette kan være å sørge for at kunnskapen styrkes regionalt i en spesialenhet eller lignende.

§ 3-2. Samarbeid med andre deler av forvaltningen.
Bestemmelsen statuerer langt på vei en plikt for barneverntjenesten til å delta i tverretatlig samarbeid. Det er min oppfatning at barneverntjenesten er selvskreven i ethvert samarbeidsorgan som skal håndtere tvangsekteskap og annen æresrelatert vold.

§ 3-3. Samarbeid med frivillige organisasjoner.
Barneverntjenesten har her en klar hjemmel for å samarbeide med ulike organisasjoner som jobber med æresrelatert vold. Tjenesten bør allikevel sikre seg at det er den selv som har regi på saken, og at det skjer en tydelig markering av hva som er en myndighetsoppgave og hva som best kan utføres av frivillige. Barneverntjenesten har (selvfølgelig) ikke adgang til å henvise en sak til en frivillig hjelpeorganisasjon, som et alternativ til selv å gripe inn.

§ 4-1. Hensynet til barnets beste.
Dette er selve fanebestemmelsen for barnevernets arbeid. Normen er forankret i FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) og gjentatt i lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7, barneloven. I saker som berører ære, familietradisjoner og fremmede kulturer, er det dessverre en viss fare for at normen tolkes annrledes enn når det gjelder etnisk norske barn. For barneverntjenesten er det en utfordring å se barnets interesser like klart og tydelig, som hensynene til familiens rett til å forfekte egne tradisjoner og kulturelle særegenheter. Respekten for tradisjonene må aldri gå på bekostning av hensynet til barnets beste.

§ 4-6,2 ledd. Akuttvedtak når barnet eller ungdommen bor i hjemmet.

Dette er kanskje den viktigste bestemmelsen vi har når det gjelder det operative arbeidet i enkeltsaker. Ofte er konflikten eskalert i det hjelpeapparatet kommer inn i bildet. Gjelder det en mindreårig, er dette bestemmelsen barneverntjenesten / påtalemyndigheten kan bruke for å sikre at barnet ikke må reise hjem i en konfliktsituasjon.

Det vil kunne fattes et akuttvedtak om plassering av barnet, dersom dennes interesser blir skadelidende ved at han eller hun blir boende i hjemmet. Hjemmel for akuttvedtak i en slik sak finnes i bvl. § 4-6,2. Hovedvilkåret for at det kan fattes slikt vedtak er at det er fare for vesentlig skade på barnet om det forblir i hjemmet.

Begrepet
skadelidende omfatter både fysisk og psykisk skade. Loven gir selv ingen presisering av begrepet. Forarbeidene bruker også begrepet vesentlig uten å presisere hva dette skal innebære. Også i litteraturen er det vanskelig å finne noe entydig bilde av hva som er vesentlig skadelidende. Forarbeidene legger vekt på det akutte i saken og nevner at bestemmelsen kan brukes også om vilkårene i bvl. § 4-12 ikke er oppfylt. Begrepet vesentlig må da bedømmes i sammenheng med det akutte i forholdet og hvor stor faren er for at skaden vil inntre. Hvorvidt skaden kan avverges ved hjelpetiltak vil også komme med i vurderingen av faren for skade.

Videre er det et vilkår at det ikke foreligger samtykke fra foreldre. Dette følger av ordlyden i bestemmelsen. Ved samtykke kan plassering utenfor hjemmet skje i kraft av et av de beskrevne hjelpetiltakshjemlene. Unntak fra dette kan tenkes dersom en plassering etter samtykke ikke vil være tilstrekkelig for å sikre ungdommen mot den akutte faren som foreligger. Hvis det er sannsynlig at familien, i vid forstand, vil opprettholde presset mot ungdommen, må plassering etter bvl. § 4-6,2. ledd vurderes i stedet. Dermed vil også samvær og eventuelt hemmelig adresse kunne inngå i vedtaket.

Beviskravet for at vilkårene er oppfylt er i loven karakterisert ved at det skal være fare for vesentlig skade. I forarbeidene er det brukt et begrep som "en viss skaderisiko". Dette er et begrep som må forstås som mildere enn "kvalifisert". Jo alvorligere skade som kan oppstå desto mindre risiko kan kreves. Når det gjelder tvangsekteskap vil dette bety at hvis den vesentlige skade som jenta påføres innebærer snarlig bortføring til familiens hjemland, må det stilles mindre krav til faren for at dette faktisk vil skje. Men "en viss" fare må allikevel innebære en aktsom vurdering av faren som er basert på opplysninger i den konkrete sak, og ikke ut fra generell kunnskap om etnisk gruppering eller hjemlandets tradisjon.

Hastevedtaket gis en foreløpig godkjennelse av leder for fylkesnemnda innen 48 timer fra effektuering av vedtaket. Dersom godkjennelse nektes er vedtaket umiddelbart uten virkning. Vedtaket faller imidlertid ikke bort ved oversitting av fristen eller feilaktig unnlatelse av anmodning om forhåndsgodkjennelse. Dette følger av at vedtaket er gjort av hensynet til barnets beste, hvilket ikke kan overstyres av hensynet til en formalitet. Men fristen er gitt av rettssikkerhetshensyn. Vedtak etter begge bestemmelser kan treffes av barneverntjenestens leder eller dennes stedfortreder, mens vedtak etter 4-6,2. ledd også kan treffes av representant for påtalemyndigheten. Dette er ment for vedtak som fattes på ukurante tider av døgnet og i helgene. Vedtaksadgangen hos leder for barneverntjenesten kan ikke delegeres.

Akuttvedtak etter bvl. § 4-6,2. ledd må, som det fremgår av bestemmelsene, etterfølges av ordinære vedtak som fremmes for fylkesnemnda på vanlig måte. Ved 4-6,2. ledd må f. eks. forslag til omsorgsovertakelse foreligge hos Fylkesnemnda innen 6 uker. Vedtaket faller ellers bort.

Hvem som er part i barnevernsaker må avgjøres etter forvaltningslovens § 2,1 bokstav e, jfr. bvl. § 6-1. Foreldre med foreldreansvar vil alltid være part i sak om tvangsvedtak, i motsetning til for hjelpetiltak. Dette fordi hjelpetiltakene, i motsetning til tvangstiltakene, kun berører de daglige praktiske forholdene mellom barn og foreldre. Barnet har partsrettigheter etter § 6-3. Etter bestemmelsen inntrer partsrettigheter ved fylte 15 år og dersom barnet forstår hva saken dreier seg om.

Foreldrene har rett til å la seg bistå av advokat på ethvert trinn av saken, jfr. forvaltningslovens § 12. Rett til fri advokatbistand inntrer imidlertid bare når en sak føres for fylkesnemnda. Dette følger av bvl. § 7-1 bokstav d som henviser til sosialtjenestelovens § 9-5. Det er bare saken for fylkesnemnda som gir rett til fri sakførsel.

Partene har også rett til underretning om vedtaket, jfr, forvaltningslovens § 27. Dette kan innebære et problem hvor ungdommen har oppholdt seg i utlandet og hvor det fattes et akuttvedtak etter § 4-6,2 idet hun er på norsk jord. Det kan da være ønskelig å utsette foreldrenes kunnskap om at jenta befinner seg i landet av hensyn til leteaktivitet og trusler mot jenta. Det er imidlertid ikke noen annen hjemmel enn evnt. nødrett for å utsette underretning. Viktig her er imidlertid anledningen som bvl. § 4-6,3 gir om at akuttvedtaket kan innbefatte opphold på hemmelig adresse og samværsregulering etter bvl. § 4-19. Den tiden det tar å få kopi av vedtaket hjem til foreldrene via posten, kan imidlertid gi barneverntjenesten den tiden det trenger for å "lande" situasjonen.

§ 4-12 Omsorgsovertakelse
En omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-12 innebærer at de delene av det samlede foreldreansvaret som gjelder den daglige omsorgen går over på barneverntjenesten. Dette omsorgsansvaret vil så bli utført av institusjon eller fosterhjem på vegne av barneverntjenesten, jfr. bvl. § 4-18.

Hovedvilkårene for å overta omsorgen følger av bvl. § 4-12,1. Bestemmelsen tar sikte på situasjonen hvor barnet bor sammen med sine foreldre. Omsorgsovertakelse når barnet bor utenfor hjemmet på frivillig grunnlag er regulert i bvl. § 4-8,2. Situasjonen er da at flytting hjem vil sette barnet i en situasjon som er regulert av bvl. § 4-12,1. Bvl. § 4-12 er dermed hovedbestemmelsen når det gjelder overtakelse av omsorg.

Selv om en etter ordlyden og forarbeidene skal legge situasjonen på vedtakstidspunktet til grunn ved en vurdering etter bvl. § 4-12, vil det også være et element av fremtidsvurdering inne i bildet. En for barnet dårlig omsorgsmessig situasjon vil forverres dersom prognosen tilsier at den vil vedvare.

For tvangsekteskap kan saken være at barnets situasjon på vedtakstidspunktet ikke kan sees isolert fra en slik fremtidsvurdering. Det ligger i sakens natur at en trussel om tvangsekteskap ikke utelukkende kan vurderes ut fra hvordan jenta har det på vedtakstidspunktet. Truslene er ment å manifestere seg på et senere tidspunkt og det er dette som gjør at barnets situasjon på vedtakstidspunktet kan vurderes som skadelig etter bvl. § 4-12. Bvl. § 4-12,1. ledd bokstav d har også en slik fremtidsvurdering i ordlyden. Denne bestemmelsen er imidlertid ikke særlig relevant da den retter seg mot foreldres forutsetninger som omsorgspersoner for små barn.

Vilkårene for omsorgsovertakelse kan deles i to. For det første må et av alternativene i bvl. § 4-12,1 være oppfylt. Dette følger av legalitetsprinsippet. Etter dette prinsippet kreves det hjemmel i lov for å pålegge private plikter eller gripe inn i alminnelige rettigheter, dersom annet grunnlag ikke finnes. For barneverntiltak er det klart at eneste hjemmel for tiltak er hjemmel i barnevernloven, eventuelt under henvisning til prinsippet i strl. § 47 om nødrett. For det andre må nødvendighetskriteriet i bestemmelsens andre ledd oppfylles. Dette innebærer at hjelpetiltak etter bvl. § 4-4 må være prøvd eller vurdert, jfr. prinsippet om mildeste tiltak.

Bvl. § 4-12 er en
kan-bestemmelse. Det innebærer at det er opp til barneverntjenesten å foreslå, og i siste instans fylkesnemnda å bestemme, hvorvidt overtakelse bør skje. Sentralt i vurderingen her er hvorvidt omsorgsovertakelsen alt i alt vil være til barnets beste, jfr. bvl. § 4-1.

Vilkårene etter bvl. § 4-12,1 bokstav a, c og d.
Bokstav a).
Det er særlig bvl. § 4-12,1 bokstav a som rammer selve trusselen om tvangsekteskap.
Kriteriet alvorlige mangler i bokstav a tilsier at det skal en del til før kriteriet er oppfylt. Manglene må være av en slik grad at de ut fra en vurdering på vedtakstidspunktet vil skade barnet. Hvis det også er fare for skade på kort sikt er en over i akuttsituasjonen.

De alvorlige manglene relateres i bestemmelsen enten til den fysiske eller den følelsesmessige omsorgen for barnet. Den fysiske omsorgen er i loven betegnet som den daglige omsorgen. Denne delen av omsorgsansvaret kan være ivaretatt i en slik situasjon. Dette dreier seg om ernæring, hygiene og det fysiske miljøet til barnet. Derimot vil den psykiske omsorgen, i loven benevnt som den personlige kontakt og trygghet, direkte gjelde barnets situasjon under trussel om tvangsekteskap. Sentrale momenter her er ignorering, avvisning og isolering av barnet. Trusselen om tvangsekteskap vil ofte medføre isolasjon av jenta i lengre eller kortere tid. Hun vil kanskje fratas muligheter for å treffe venner, gå på skole og ellers ha et normalt sosialt liv.

Både jeg og andre har i disse sakene sett en utilbørlig
sosial kontroll av ungdommen i lang tid, og av en slik intensitet at det grenser mot rettsstridig frihetsberøvelse, jfr. strl. § 223. Det presset ungdommen utsettes for ved å skulle gjennomføre en så alvorlig handling som et ekteskap, mot sin vilje, oppleves som et svik fra de som nettopp skulle gi henne støtte og omsorg. Jeg minner om at det å bli tvangsgiftet medfører ufrivillig seksuelle handlinger. Eller voldtekt, som det også heter. Mangler ved den personlige trygghet, som er en del av kriteriet i bestemmelsen, må i slike tilfeller ansees som "overoppfylt".

Kunnskaper fra England og andre land, kunnskaper som antagelig er overførbare til norske forhold, har vist en overhyppighet av spiseforstyrrelser og selvmord blant jenter av innvandrerbakgrunn. Dette blir relatert til den familiesituasjonen jenta er i. Overlege Per Olav Næss ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri mener å ha konstatert flere tilfeller hvor jenter har blitt psykotiske som følge av den konflikten familien har ført dem inn i. Jentas behov for personlig kontakt blir også rammet i og med omsorgspersonenes trusler om utstøtelse ved nekting av ekteskapet.

I en konkret sak ble en jente, av foreldre og øvrig familie, pålagt all skyld for den situasjon som var oppstått ved at hun selv valgte kjæreste. Valget førte til utstøtelse av henne. Utstøtelse innebærer en total avsondring fra samvær med familie og eget miljø. Jenta befinner seg i en svært traumatisk situasjon og hennes kontakt med omsorgspersonene består i en konstant press om å gi etter for deres ønsker.

Det vil etter dette ikke være tvilsomt at vilkårene for omsorgsovertakelse etter bvl. § 4-12,1. ledd bokstav a vil kunne være oppfylt også før et tvangsekteskap gjennomføres.

Bokstav c.
Bestemmelsen er ment som en spesialbestemmelse for de grove voldstilfellene. Både fysisk og psykisk vold rammes. I teorien er nevnt vold, terrorisering, latterliggjøring og trakassering. Dette alternativet kan være det mest aktuelle i saker om tvangsekteskap der den fysiske eller psykiske volden er mer fremtredende på vedtakstidspunktet enn i saker hvor truslene i større grad i større grad er rettet fremover i tid.

Nødvendighetsvurderingen
Etter bvl. § 4-12,2 må omsorgsovertakelse i det enkelte tilfellet kun vedtas når det fremstår som nødvendig ut fra den situasjonen barnet befinner seg i. I dette ligger at mulighetene som ligger i frivillige tiltak skal være uttømt. Det kan ikke anses som tilstrekkelig at de alternativene som bvl. § 4-4 selv regner opp er prøvd. Alle muligheter, vurdert på fritt grunnlag, skal være vurdert. Det bør særlig legges vekt på hvorvidt det er forsøkt å få til frivillig plassering av jenta etter bvl. § 4-4,5 eller hjelp til flytting hjemmefra etter bvl. § 4-4,2.

Dette nødvendighetskravet er et selvstendig vilkår som må være oppfylt for at omsorgsovertakelse skal finne sted. I sin rapport til fylkesnemnda må barneverntjenesten derfor dokumentere at frivillighet er forsøkt eller i alle fall vurdert. Barneverntjenesten skal her foreta en vurdering basert på situasjonen på vedtakstidspunktet.

Det er dermed risikoen for fullbyrding av tvangsekteskapet i tiden som kommer, slik den manifesterer seg som trusler mot jenta på vedtakstidspunktet, som skal avveies mot mulige frivillige hjelpetiltak. Her blir det nødvendig å trekke inn prognoser basert både på den enkelte sak og på hva man vet om denne typen situasjoner på generelt grunnlag.

Her er det viktig å forstå at en beslutning om arrangert elteskap, eller beslutning om æresdrap for den saks skyld, ikke er en avgjørelse for kjernefamilien alene. Kjernefamilien kan være utsatt for massivt press fra familie i opprinnelseslandet. Så å si alle kjente saker om æresdrap i Norge og Europa de siste årene viser at familiemedlemmer i opprinnelseslandet spiller en ofte avgjørende rolle. Det er der en mulig ektefelle sitter og venter, og det er der æren i første rekke styrer liv og død. Familien her i Norge kan drfor "mangle hjemmel" til å inngå noen avtale med barnevernet eller andre myndigheter.

Det vil nok allikevel fra fylkesnemndas side stilles strenge krav til sammenheng mellom den aktuelle saken og den generell kunnskap om temaet tvangsekteskap. Det er kanskje her barneverntjenestens største utfordring på det vurderingsmessige planet ligger, nemlig å bli selvhjulpne på kompetanse om risikovurderingen basert på ære, tradisjon og religiøse krav.

Det "kan" fattes vedtak om omsorgsovertakelse.
Det er opp til barneverntjenestens skjønn hvorvidt det skal fremmes forslag om omsorgsovertakelse, jfr. bvl. § 4-12,1. ledd. Det er barnets samlede situasjon før og etter omsorgsovertakelsen som skal vurderes mot hverandre. Kriteriet følger av barnevernlovens system og må sees i sammenheng med prinsippet i barneloven om at det biologiske foreldreansvaret er det primære.

Rent konkret er det da situasjonen for jenta fram til og etter tvangsekteskapet som vurderes opp mot situasjonen etter en omsorgsovertakelse som følge av nektelse av å inngå ekteskapet. Eller slik det ofte er; tvangsekteskap vurderes opp mot omsorgsovertakelse og utstøtelse. Barnet kan med andre ord settes i en situasjon hvor det må velge enten å gå med på ekteskapet ELER å si nei, ta i mot hjelp og bli utstøtt.

Beviskrav.
Prognosen for barnet med og uten tiltak fra barneverntjenesten, er en vurdering av fremtiden. Siden det i praksis er umulig å få full sikkerhet for noen av alternativene blir spørsmålet hvilken grad av sannsynlighet som må kreves for at det f. eks. er alvorlige mangler ved den daglige omsorg. Og ikke minst om situasjonen vil fortsette eller forverres uten omsorgsovertakelse.

I utgangspunktet må det være sannsynlighetsovervekt for at vilkårene etter loven er oppfylt i det aktuelle tilfellet. I forarbeidene legges det vekt på at bestemmelsen er en typisk skjønnsbestemmelse. Når det gjelder tvangsekteskap er det særdeles vanskelig å spå om fremtiden. Dette fordi det i enkelte tilfeller dreier seg om ett overgrep som skjer kun en gang, og ofte uten noen typisk forhistorie. Og det er dagens situasjon for jenta som skal vurderes.

Annerledes er det imidlertid hvis tvangsekteskapet er foranlediget av frihetsberøvelse, slik at barnevernet har fått en "historie" på familien. "Klart sannsynlig" er foreslått som beviskrav ved vurdering av bvl. § 4-12. Å bruke betegnelser på bevisbyrden kan i saker som dette bli en lek med ord. Risikoen for å velge feil beslutning vil alltid være til stede. Utfordringen for barneverntjenesten blir da å finne hvilken feilbeslutning, omsorgsovertakelse eller ikke, som har størst negativ konsekvens for barnet.

Det må også legges vekt på hvilken sikkerhet for en riktig avgjørelse det er praktisk mulig å få til. Hver enkelt sak vil være så spesiell at å gi noe presist innhold i begrepet "klart sannsynlig" eller andre graderinger blir vanskelig. Jo alvorligere sak desto mindre krav til sannsynlighet må kreves. Men kravet kan aldri komme under "mest sannsynlig" dvs. over 51 % sannsynlighet. Her må det sies at dersom trusselen om et tvangsekteskap i seg selv er tilstrekkelig traumatisk for jenta til at det kan anses som skadelig at hun i det hele tatt befinner seg i hjemmet, kan det ikke stilles særlig store krav til sannsynligheten for at ekteskapet vil bli gjennomført. Det avgjørende er barnets subjektive opplevelse av trusselen om mulig ekteskap.

Loven uttrykker det som hvorvidt det "kan" skapes tilfredsstillende forhold ved hjelpetiltak. Etter ordlyden blir dette en nokså fri vurdering. Den nederste grensen går ved alminnelig sannsynlighet, eller mer enn 51 % sannsynlighet. Hvor langt opp på skalaen en må er vel, som for de materielle vilkårene, avhengig av typen faktum som ligger til grunn. For at tiltaket skal være best for barnet er det tilstrekkelig med sannsynlighet. Dette følger også av reelle hensyn.

Barneverntjenesten må spille på kunnskap om tidligre saker. Dette vet jeg fra noen enkeltsaker kan bli møtt med motargumenter som "jammen alle tenker ikke slik - vi kan ikke skjære alle over en kam" eller lignende. Dette er selvsagt i utgangspunktet riktig. Samtidig er det så mange fellestrekk ved denne typen saker at det blir positivt feil ikke å ta hensyn til tidligere erfaringer. Jeg har arbeidet med noen hundre saker og ser at de er forbausende like. På samme måte som når det gjelder andre former for omsorgssvikt mot barn, enten det er seksuelle overgrep, rus eller vold, er tidligere erfaringer kanskje den største kilden til kunnskap. Sånn må det også være her.

Når det gjelder barnevernlovens øvrige bestemmelser vises det til ovennevnte fotnoter og til generell barnevernlitteratur.

Når det gjelder plasseingsalternativer, viser jeg til kommentarartikkelen til Drammenssaken under "Artikler". Les også selve dommene - der er det mye å hente.


Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden