Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Om ekteskapslovgivningen

Lov og rett > Artikler


04.07.91 nr. 47 om ekteskap ( ekteskapsloven)

Ekteskapsloven er nærmest som helhet svært relevant for dette problemområdet. Jeg viser derfor til den relativt rikholdige litteraturen som finnes om loven, og nøyer meg her med å kommentere enkelte av bestemmelsene. I Ot.prp. nr. 100 (2005-2006) har regjeringen dessuten fremmet et forslag om endringer i ekteskapsloven som skal søke å forhindre tvangsekteskap, også barneekteskap, legge begrensninger i adgangen til å gifte seg med stedfortreder, hjelpe partene ut av et tvangsekteskap med mer.

§ 1a. Frivillighet
Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke.

Denne bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2005. Bestemmelsen tydeliggjør myndighetenes syn på tvangsekteskap og skal sees sammen med ugyldighetsbestemmelsen i § 16.

§ 6. Når prøving skal skje, og hvem som skal foreta prøvingen.
Før ekteskap kan inngås, skal det skje en prøving av om ekteskapsvilkårene er oppfylt.
Prøvingen foretas av folkeregisteret eller av norsk utenrikstjenestemann på det stedet der en av brudefolkene bor, eller om ingen av brudefolkene har bopel her i landet, på det stedet der en av dem oppholder seg. Norsk utenrikstjenestemann prøver kun ekteskapsvilkårene for norske borgere som er fast bosatt i embetsdistriktet, og bare i de tilfeller der prøvingen ikke kan foretas av norsk folkeregister.


Denne bestemmelsen trådte i kraft 1. oktober 2004 og innebar en innstramming av trossamfunnenes adgang til vigsel. Tidligere var det vigsleren som stod for prøvingen av ekteskapsvilkårene. Hva som skal legges til grunn for denne prøvingen, følger av § 7. Bestemmelsen i bokstav l) berører tvangsekteskap direkte:

l) Hver av brudefolkene skal hver for seg erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse.

Ekteskapsloven § 14 sier at vigsel ikke skal skje uten at det foreligger attest fra folkeregisteret for at prøving av ekteskapsvilkårene er skjedd. Hvis vigsleren finner at det er grunn til å tvile på hvorvidt vilkårene er oppfylt, for eksempel når det gjelder frivillighet, skal vigsel ikke skje.

§ 16. Ugyldighet.
Ekteskap er ikke inngått dersom bestemmelsene i § 11 første ledd, jf. § 12, ikke er overholdt. Det samme gjelder dersom ekteskapet ble inngått uten at det forelå gyldig prøvingsattest i henhold til § 10.
Kongen kan likevel etter begjæring fra en av partene godkjenne ekteskapet som gyldig når særlige grunner foreligger. Slik godkjenning kan også gis når én eller begge parter er død.
Hver av ektefellene kan reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig dersom han eller hun er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd.
Adgangen til å reise søksmål bortfaller hvis sak ikke er reist innen seks måneder etter at ektefellen er blitt fri for tvangen. Søksmål kan ikke i noe tilfelle reises senere enn fem år etter ekteskapets inngåelse.
Er vigsel foretatt til tross for at den ene eller begge parter var uten rettslig handleevne, kan søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig reises innen seks måneder etter vigselen.
§ 28 første ledd, jf tredje ledd gjelder tilsvarende. En verge kan reise søksmål på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne. Det samme kan en hjelpeverge som er oppnevnt etter vergemålsloven § 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag.


Bestemmelsens tredje og fjerde ledd omhandler ugyldigheten ved tvangsekteskap. Ugyldighet må statueres gjennom søksmål og innenfor de fristene som følger av fjerde ledd. Det er med andre ord ikke slik at tvangsekteskap uten videre blir ugyldige, slik noen tror. Det må anlegges sak, og tvangen må bevises. En dom om ugyldighet innebærer at ekteskapet ikke har noen rettsvirkninger.

En uttrykkelig regel om ugyldighet ved tvang ble gjeninnført i ekteskapsloven den 24. juni 1994. En tilsvarende regel var tidligere fjernet, men gjeninnført idet man så behovet for en klar regel om dette. Forarbeidene til denne endringen er Ot.prp. nr. 44 (1993-94).

Før ekteskapsloven av 1991 ble det fjernet en regel om omstøtelse av ekteskap inngått under tvang. Man anså at de generelle reglene om skilsmisse og separasjon i den nye loven og ulovfestede regler om omstøtelse ville klare seg. Tilsvarende ble en straffebestemmelse i straffeloven, tidligere § 221, tatt vekk.

Den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 1993. Like før dette falt en dom i Ringerike herredsrett som endret dette bildet. I forarbeidene til § 16, tredje ledd heter det om denne dommen:

"Like før den nye ekteskapslova tok til å gjelda, fall det dom i Ringerike heradsrett, der ei 18 år gammal jente med pakistanske foreldre fekk omstøytt ekteskapet sitt. Ho hadde vakse opp i Noreg, men hadde vorte send til Pakistan for å gifta seg med ein mann ho ikkje kjende. Etter giftarmålet kom partane attende til Noreg, og det vart reist sak for å få ekteskapet omstøytt.
I kjølvatnet av denne saka kom det fram opplysningar som tyder på at tvangsekteskap er meir utbreidde enn vi tidlegare hadde rekna med. Arrangerte ekteskap er ein vanleg tradisjon i mange kulturar. Dette kan vera eit problem for jenter som har vakse opp i Noreg i familiar der foreldra kjem frå andre kulturelle samfunn, og som blir sende til heimlandet åt foreldra for å bli bortgifte mot sin vilje".


Resultatet ble at en uttrykkelig hjemmel for ugyldighet som følge av tvang ble gjeninnført. Nå er også straffelovens straffebestemmelse for samme forhold, som allerede er omtalt, igjen på plass.

Det er en relativ og en absolutt frist for å anlegge sak om ugyldighet. Den relative fristen på seks måneder begynner å løpe idet vedkommende som har vært utsatt for tvangen, ble fri fra tvangen. Dersom en person blir holdt innesperret i et hus, eller er underlagt så streng kontroll at hun ikke er i stand til å meddele seg til omverdenen, vil fristen ikke begynne å løpe før hun er ute fra frihetsberøvelsen eller fri fra kontrollen. Den absolutte fristen setter allikevel en endelig grense på fem år etter ekteskapets inngåelse.

I en dom i Oslo tingrett fra 2002 ble 6-månedersfristen ansett overholdt til tross for at gutten det gjaldt, bodde hjemme hos foreldrene etter ekteskapsinngåelsen. Oppholdet hos foreldrene innebar at han befant seg i samme tvangssituasjon som tidligere. Gutten, som var 22 år gammel, ble tvangsgiftet med sin tremenning som da var 16 år. Dommen får klart frem det psykiske presset som fant sted forut for ekteskapsinngåelsen. I tillegg kommer jentas vanskelige situasjon, som tvangs-giftet og "eksportert" til Norge, godt frem.

I en dom i Toten tingrett i 2002 underkjenner retten påstanden om tvang i ekteskapet. Her er det ei jente som har blitt hentet til Norge i et arrangert ekteskap. Jentas familie har kommet til Norge tidligere, og familieinnvandring for jenta er muligens et av motivene for ekteskapet. Jenta mener seg imidlertid tvangsgiftet og anlegger sak for ugyldighet. Dommen forteller om psykisk press overfor jenta, samtidig som det har vært kontakt mellom jenta og ektefellen som kan tyde på frivillighet. Samtidig trodde hun at faren ville hennes beste, og at ekteskapet skulle innebære et bedre liv. Retten fant at det ut fra en helhetsvurdering ikke ble utøvet rettsstridig tvang.

En dom fra Fredrikstad byrett i 2002 handler om en kvinne fra Somalia, som var bosatt i Norge, men giftet bort i Yemen. Hun ble der fratatt pass og penger og i tillegg utsatt for vold. Det var tvil om hvorvidt ekteskapet var gyldig inngått i Yemen, men ekteskapet ble allikevel kjent ugyldig i Norge etter ekteskapsloven § 16, tredje ledd. Den relative fristen for å hevde ugyldighet ble ansett overholdt, fordi fristen først begynte å løpe etter hjemkomst til Norge.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden