Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Om straffeloven

Lov og rett > Artikler

Fra et barnefengsel, Lahore, Pakistan



Lov av 22.05.92 nr. 92 - alminnelig borgerlig straffelov ( straffeloven)

I Norge, som ett av få land, har vi valgt å kriminalisere tvangsekteskap ved et eksplisitt straffebud; straffelovens § 222, annet ledd. Dette nye andre leddet trådte i kraft i 2003, se nedenfor. Tvangsekteskap var selvsagt også forbudt før dette, men da etter den vanlige bestemmelsen om tvang i § 222.

I høringsomgangen var det særlig to temaer som gikk igjen: om det var lurt å gjøre dette så spesielt at det ble gitt en egen regel, og hvorvidt det burde være ubetinget offentlig påtale.

Når det gjelder en egen bestemmelse, ble det av noen av høringsinstansene lagt vekt på at dette var pedagogisk riktig. I tillegg ga det et sterkt signal om hva myndighetene mente om dette. På den andre siden ble det hevdet at dette var unødvendig i og med at gjerningsinnholdet allerede var straffbelagt. Dessuten kunne det være uheldig å gjøre dette temaet for spesielt.

Etter den forrige bestemmelsen om tvang, var påtale betinhget av begjæring fra fornærmede eller av allmenne hensyn. Sammen med eget straffebud ble det foreslått å gjøre påtalen ubetinget offentlig. Om påtalen ble det hevdet at behovet for påtalebegjæring fra fornærmede var en tilleggsbelastning til tvangsekteskapet. Hvem ønsker å anmelde egen familie? På den andre siden ble det hevdet at politiet nå fikk umulige arbeidsvilkår, i og med at enhver kunnskap om et (mulig) tvangsekteskap,
måtte føre til påtale. Kunne politiet nå tørre å gi hjelp, siden de samtidig forpliktet seg til å reise tiltale mot vedkommendes familie? Ville noen i det hele tatt gidde å kontakte politiet?

Siden bestemmelsen kom i 2003 har det vært en sak for retten - Drammenssaken I. I tillegg har vi en ny sak i Drammen - "Drammenssaken II". Den siste ble avsagt i tingretten i drammen 31. juni 2008.

I kompetanseteamet anmeldte vi flere saker, men ser at det er vanskelig å få sakene videre i systemet. Det er kansje på tide å undersøke om påtalereglene kan være en del av grunnen til dette. Er det spesielle straffebudet og den kategoriske påtaleregelen et problem for politijuristene?

I min tid i teamet håndterte vi mellom 4- og 500 saker, og jeg har gjort meg noen betraktninger om tvangsekteskap og straff. Det er ikke sikkert at et eget straffebud nødvendigvis er noen god ide. Bestemmelsen gjør blant annet at dommere, aktorer og forsvarere må ta stilling til det betente skillet mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. Det kan muligens være med på å høyne terskelen for å ta tak i disse sakene, i og med at dette er et politisk brennbart tema. Med en generell bestemmelse om tvang ville en kanskje kunne fokusere mer på gjerningsinnholdet enn på begrepene. Selve frivilligheten ved atferden, ikke det politiske tvangsekteskapsbegrepet, ville kunne komme mer i fokus. Ikke minst siden forarbeidene, uten grunn etter min mening, skiller skarpt mellom de to begrepene. Mer om dette i kommentarene til § 222 under.

Den forige løsningen med påtalebegjæring eller allmenne hensyn kan kanskje være en god løsning også i dag. Det kunne kanskje fjerne den berøringsangsten jeg tror eksisterer på politi / påtalesiden. Det ville dessuten antakelig være tilstrekelig, i og med at de sakene hvor det finnes tilstrekkelige bevis, gjerne er såpass grove og klare at vilkåret om allmenne hensyn er oppfylt, uansett hva fornærmede måtte mene.

Med denne avveiningsmuligheten ville påtalemyndighetene kanskje følt seg friere til å ta sakene nærmere i øyesyn for så å beslutte påtale eller ikke. En unngår saker som ikke fører frem ved at en kan velge ut de sakene som mest sannsynlig vil føre fram. Og jo flere saker som behandles, desto bedre retningslinjer får påtalesiden. Og flere saker kan initieres. Det er i alle fall et faktum at det er svært få saker så langt, til tross for den relativt massive oppmerksomheten bestemmelsen har fått. All ære til politiet i Drammen som har fått til det de har gjort i de sakene vi har.

Men det er VIKTIG å få flere saker.

Nærmere om noen bestemmelser i straffeloven:

§ 220.
Den som inngår ekteskap eller partnerskap med noen som er under 16 år, eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 4 år. Villfarelse om alder utelukker bare straffskyld dersom ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Straff kan falle bort for ektefeller eller partnere som er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.
Den som inngår ekteskap i strid med ekteskapsloven §§ 3 eller 4, eller som inngår partnerskap i strid med partnerskapsloven § 2 første ledd, jf ekteskapsloven § 3, eller partnerskapsloven § 2 første ledd annet punktum, straffes med fengsel inntil 4 år. Var den andre ektefellen eller partneren uvitende om at ekteskapet eller partnerskapet var inngått i strid med de nevnte reglene, kan fengsel inntil 6 år anvendes. Medvirkning straffes på samme måte.
Med fengsel inntil 4 år straffes den, som bevirker eller medvirker til, at et ekteskap eller registrert partnerskap, som på grunn av de benyttede former er ugyldig, inngås med noen, som er uvitende om ugyldigheten.


Bestemmelsens annet ledd trådte i kraft 1. september 2003. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) kapittel 3.3 sidene 28-37 og kapittel 7.1 side 49 og Innst. O. nr. 106 (2002-2003) kapittel 3.3 sidene 5-6. Denne bestemmelsen kom i samme omgang som § 222, annet ledd.

Gjerningsinnholdet i første ledd er å inngå ekteskap eller partnerskap med en person under 16 år. Bestemmelsen kan brukes uansett om det har vært seksuell kontakt mellom partene eller ikke, siden det er selve ekteskapsinngåelsen som er kriminalisert. Men seksuell kontakt som følge av ekteskapsinngåelsen vil selvfølgelig kunne straffeforfølges i tillegg til selve ekteskapsinngåelsen. Medvirkning er straffbart, og strafferammen er fengsel i fire år.

Man kan kun fritas fra straff ved villfarelse når det gjelder alder, dersom vedkommende ikke var uaktsom ved vurdering av ektefellens alder, for eksempel fordi vedkommende selv var svært ung eller i alle fall befant seg på samme utviklingsnivå som den under 16 år. En voksen person som medvirker, vil ikke kunne påberope seg samme villfarelse.

Denne bestemmelsen innebærer en "tvangspresumsjon" for ekteskap inngått med personer under 16 år. Dette innebærer at ekteskap inngått med en person under 16 år, alltid vil vurderes som et tvangsekteskap. I tillegg til at ekteskapet anses som ugyldig i Norge, er det altså med andre ord straffbart å inngå eller å forsøke å inngå det.

§ 220 kommer inn under straffeloven § 12, nr. 3, bokstav a. Det innebærer at handlingen i § 220 første ledd kan straffeforfølges i Norge, selv om handlingen er begått i utlandet. Det er et vilkår at gjerningspersonen er bosatt i eller hører hjemme i Norge. Derimot er bestemmelsen ikke med i oppregningen i § 12, nr. 4, bokstav a. Det betyr at en utlending som har inngått ekteskap med en mindreårig i utlandet, ikke risikerer straffeforfølging etter at vedkommende har flyttet til Norge. Forarbeidene til bestemmelsen begrunner dette med respekt for kulturelle forskjeller med hensyn til ekteskapsalder.

Det betyr ikke at ekteskapet automatisk vil bli anerkjent i Norge. Fylkesmannen har adgang til å anerkjenne ekteskap mellom mindreårige, men det skal mye til hvis personen er under 17 år. Norge anerkjenner ikke ekteskap inngått med mindreårig, dersom en anerkjennelse vil stride mot alminnelig rettsfølelse. Forslaget om at ekteskap inngått mellom parter under 18 år ikke skal anerkjennes, har vært på høring, og vil eventuelt bli tatt inn i ekteskapsloven.

§ 222.
Med bøter eller med fengsel inntil 3 år straffes den, som ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
For
tvangsekteskap straffes den som ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig atferd eller ved å true med slik atferd tvinger noen til å inngå ekteskap. Straffen for tvangsekteskap er fengsel inntil 6 år. Medvirkning straffes på samme måte.
Med bøter eller med fengsel inntil 1 år straffes den, som ved å true med anklage eller anmeldelse for en straffbar handling eller med fremsettelse av en ærekrenkende beskyldning rettsstridig tvinger nogen til å gjøre, tåle eller undlate noget, eller som medvirker hertil


§ 222 annet ledd ble tilføyd ved lov 4. juli 2003 nr. 76, som trådte i kraft 1. september 2003. Forarbeidene er Ot.prp. nr. 51 (2002-2003) kapittel 3.1 sidene 10-19 og kapittel 7.1 sidene 49-50 og Innst. O. nr. 106 (2002-2003) kapittel 3.1 sidene 1-4.

Den 1. september 2003 fikk Norge en egen straffebestemmelse mot tvangsekteskap i straffeloven § 222, annet ledd. Innføring av straffebestemmelsen er et ledd i regjeringens fornyede innsats mot tvangsekteskap fra våren 2002.

Gjerningsinnholdet som rammes etter bestemmelsen, er "ved vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen rettsstridig adferd å tvinge noen til å inngå ekteskap". Strafferammen er fengsel i inntil seks år, og medvirkning er straffbart. Forsøk er selvfølgelig også straffbart, jf. straffeloven § 49.

Forarbeidene til loven gjør det klart at psykisk tvang er like straffbart som fysisk tvang, men at tvangen uansett må være rettsstridig. Det betyr at lovgiver setter en grense et eller annet sted mellom innstendig overtalelse og tvang. Som i mange andre vanskelige juridiske spørsmål er den nærmere grensedragningen overlatt til domstolene.

Som eksempel på psykisk tvang som kan være rettsstridig, nevner departementet situasjonen hvor en person blir utstøtt som følge av å nekte å inngå ekteskap. Men her skal det ifølge departementet mye til. Det er for meg uklart hvorfor det skal mye til, kunnskapen om hva utstøtelse innebærer tatt i betraktning.

Også trusler mot personer som står nær den som presses til ekteskap, kan rammes av bestemmelsen. Jeg har i Kompetanseteamet sett tilfeller hvor en forelder bruker trusler mot jenters småsøsken for å få jentene til å gå med på ekteskap. Dette kan for eksempel dreie seg om å sende småsøsken ut av Norge, å ta småsøsken ut av skolen eller å true med å gifte bort en svært ung søster som "kompensasjon" for at denne jenta ikke vil. Det er min erfaring at denne typen trusler er svært effektive.

Forarbeidene til loven skiller mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap ved at arrangerte ekteskap anses som en tradisjon loven ikke er ment å ramme. Allikevel pekes det på at dette er en grensedragning som ikke er lett å trekke. Dette er noe også flere av høringsinstansene peker på. I departementets beskrivelse av gjeldende rett i Ot.prp 51 (2002-2003) heter det i kapittel 3.1.1:

"Grensa mot lovleg arrangerte ekteskap kan vere vanskeleg å trekke. Ein føresetnad for at eit arrangert ekteskap skal vere lovleg, er at det er inngått frivillig. Om dette grunnleggjande vilkåret er oppfylt, er det i utgangspunktet ikkje noko i vegen rettsleg for at ekteskapet kjem i stand på bakgrunn av ei avtale mellom familiane deira. Avgjerande blir om det er reelt at ekteskapet er inngått frivillig eller om det kjem av eit press, og om dette presset i tilfelle er så utilbørleg at det må seiast å vere rettsstridig og straffbart. Dei nærare grensene for det straffbare må fastleggjast gjennom rettspraksis".

Som jeg har vært inne på allerede, advarer jeg mot å legge for mye i forskjellen mellom arrangert og tvungent ekteskap. Et arrangert ekteskap er ikke nødvendigvis et frivillig inngått ekteskap, og begrepet "arrangert" er meningsløst i juridisk sammenheng. Det er viktigere å se konkret på hva som foranlediget ekteskapet, hvordan det ble gjennomført, omstendighetene rundt ekteskapsinngåelsen, hvilke reelle valgmuligheter som forelå for partene, eventuelle represalier ved å nekte ekteskapet, partenes alder og utvikling etc. Jeg viser til de tre rettsinstansenes vurderinger i den første Drammenssaken.

Det som foreldre eller andre slektninger ser på som et tradisjonelt arrangert ekteskap, kan oppleves som grov tvang av den som giftes bort. Særlig gjelder dette for barn og ungdom født og / eller oppvokst i Norge. Da blir resultatet avhengig av hvem vi lar definere begrepet.

Psykisk tvang som kan ligge implisitt bak et arrangert ekteskap, kan etter min erfaring bli utøvd på flere måter:

" Fornærmede får skylden for familiemedlemmers sykdom, som er oppstått som en direkte følge av at vedkommende nekter å inngå ekteskap.
" Fornærmede får skylden for å ødelegge livet til ektefellen i opprinnelseslandet, som allikevel ikke får lov til å komme til Norge.
" Familiemedlemmer truer med å ta sitt eget liv dersom ekteskapsarrangementet går i vasken.
" Det er en redsel for å bli utstøtt fra familien som følge av å nekte ekteskapet. I saker jeg kjenner til, har
andre familiemedlemmer blitt truet med represalier dersom de snakker til eller på annen måte forholder seg til den som er utstøtt. Vi har dessuten fått tilgang på e-poster og SMSer som viser hvordan både skyld og trusler om utstøtelse brukes aktivt mot den som prøver å stå imot presset. Dette er ofte iført en religiøs språkdrakt.
" Det er kontinuerlig mas fra eldre søsken og andre familiemedlemmer i Norge og opprinnelseslandet om det forestående ekteskapet.
" Vedkommende vet at dersom dette ekteskapet avverges, må det neste godtas.

Som en "lakmustest" på om et arrangert ekteskap er frivillig, kan to spørsmål stilles den kommende bruden / brudgommen:
" Kan du, uten fare for represalier, velge en annen ektefelle enn den foreslåtte, helt på tvers av familiens ønske, religion, kaste, status, etnisitet og familiebakgrunn?
" Kan du, uten fare for represalier, velge å forbli ugift i stedet?

For den som vil forstå de psykiske mekanismene bak et tvangsekteskap/arrangert ekteskap, er det et blindspor å se på arrangerte ekteskap som ekteskap basert på et fritt valg. Begrepet fritt avhenger av at det ikke følger represalier med valget. Jeg tror at mørketallene for tvangsekteskap er store, blant annet på grunn av de psykiske pressmekanismene beskrevet i kulepunktene over. Og ikke minst fordi mange av de som rammes, tror de har plikt til å godta dette presset. Og ekteskapet.

Påtalereglene er kommentert innledningsvis. Samtidig med tilføyelsen av det nye andre leddet ble hele bestemmelsen underlagt ubetinget offentlig påtale. Det innebærer som sagt at påtalemyndighetene har rett, og i utgangspunktet plikt, til å iverksette etterforskning med eventuell etterfølgende tiltale, dersom påtalemyndigheten blir kjent med et faktum som rammes av lovteksten. I forarbeidene til loven er dette begrunnet med at fornærmede selv skal slippe å måtte stå ansvarlig for sine familiemedlemmers straffesak. Videre sier forarbeidene at man ønsker en mer aktiv rolle fra påtalemyndighetene i saker med tvangsekteskap, og at det er en del av motivasjonen for lovendringen.

Når det gjelder å straffebelegge tvangsekteskap, spiller også myndighetenes ansvar for å yte
praktisk hjelp en viktig rolle. I kapittel 3.2.5 i odelstingsproposisjonen sier departementet dette om sammenhengen mellom påtalebegjæring, ubetinget offentlig påtale og viktigheten av et støtteapparat rundt fornærmede:

"For den som har blitt utsett for tvang og truslar om å inngå ekteskap, vil ei etterfølgjande strafforfølging mot foreldre eller andre nærståande sjølvsagt bli opplevd som ei stor påkjenning, utan omsyn til om vedkomande sjølv har kravd påtale eller ikkje. Som fleire av høyringsinstansane har peika på, er det viktig at den fornærma har eit godt støtteapparat rundt seg i slike situasjonar. Ved andre typar overgrep vil familien gje viktig hjelp. Her kan dette vere heilt fråverande. Desto viktigare blir andre sitt bidrag. Offentlege styresmakter har sjølvsagt eit stort ansvar her".

Straffeloven § 222 er henvist til både i straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a og i straffeloven § 12 nr. 4 bokstav a. Det innebærer for det første at både en norsk borger og en person som hører hjemme i Norge, kan dømmes i Norge for tvangsekteskap inngått i utlandet. Men det innebærer også at en utlending kan straffes i Norge for tvangsekteskap begått i utlandet. Det kan for eksempel skje ved at den utenlandske ektefellen dømmes for sin deltakelse i utøvelse av tvangen etter at vedkommende flytter til Norge.

Når det gjelder rettspraksis, viser jeg til dommene omtalt på denne hjemmesiden. Kilde for alle dommene er www.lovdata.no.

Svenske påtalemyndigheter har i 2007 kommet med en håndbok beregnet for påtale i denne typen saker. Denne har stor relevans også for håndtering av lignende saker i Norge.

§ 223.
Den som ulovlig berøver en anden Friheden eller medvirker til saadan Frihedsberøvelse, straffes med Fængsel indtil 5 Aar.
Har Frihedsberøvelsen varet over en Maaned, eller har den voldt nogen ualmindelige Lidelser eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred eller medført nogens Død, idømmes Fængsel i mindst 1 Aar.
Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som nevnt i annet ledd, straffes med fengsel inntil 10 år


Frihetsberøvelse er etter min vurdering særdeles fremtredende i saker som gjelder tvangsekteskap og annen æresrelatert vold. I svært mange saker blir ungdom holdt hjemme og under så sterk kontroll at det kan være snakk om rettsstridig frihetsberøvelse. Frihetsberøvelsen kan være delvis, og kan være innenfor et større område. Dette betyr at det fortsatt er frihetsberøvelse selv om den ikke er kontinuerlig, og selv om det geografiske området er stort. Poenget er mangel på frihet.

Tredje ledd har en strafferamme på ti års fengsel for tilfeller hvor to eller flere sammen har planlagt å begå en frihetsberøvelse som den i bestemmelsens andre ledd. Begrepet betydelig skade er beskrevet i straffeloven § 9. Foruten psykosene omfatter formuleringen "alvorlige og langvarige depresjoner, tvangs- og angstnevroser, spiseforstyrrelse og lignende". Det er min vurdering at de psykiske konsekvensene av tvangsekteskap, utstøtelser og andre former for æresrelatert vold - hvor frihetsberøvelse har vært en av måtene å psyke ut vedkommende på - lett kan medføre psykiske lidelser. Dette er et forhold som bør belyses nærmere.

At flere inngår forbund for å berøve en person friheten, for eksempel i påvente av et tvangsekteskap, er på ingen måte uvanlig. Tvangsekteskap følger ofte av en familiebeslutning og er som regel planlagt over tid. Ikke sjelden er personer i opprinnelseslandet med på frihetsberøvelsen, som gjerne kan skje i utlandet. Straffeloven § 223 er nevnt både i straffeloven § 12 nr. 3 bokstav a og i straffeloven § 12 nr. 4 bokstav a, slik at handlingen vil kunne straffeforfølges i Norge selv om den er begått i utlandet. Medvirkning til bestemmelsens tredje ledd er også straffbart, slik at den som inngår avtale om å medvirke til frihetsberøvelsen, kan rammes.

§ 225.
Den, som bevirker eller medvirker til, at en anden bringes i Trældom, straffes med Fængsel fra 5 Aar indtil 21 år.
På samme måte straffes den som driver eller medvirker til slavehandel eller transport av slaver eller personer bestemt for slavehandel.
Den som inngår forbund med noen i hensikt å utføre eller medvirke til noen i denne paragraf nevnt handling, straffes med fengsel inntil 10 år.


Det å anbringes i "trældom" beskrives av Magnus Matningsdal i Norsk Lovkommentars kommentar til bestemmelsen som " tilfeller hvor fornærmede anbringes hos en annen på en slik måte at han betraktes og behandles som en eiendomsgjenstand". Det er min vurdering at dette kan være en treffende beskrivelse på enkelte tilfeller av tvangsekteskap og annen æresrelatert vold på grunn av den nærmest patologiske lojaliteten barn og ungdom er oppdratt til å føle overfor familien. Dette styrkes dessuten av at æresdrap oppfattes som en "rett" til å drepe og tvangsekteskap som en "rett" til å gifte bort uavhengig av frivillighet. Eiendomsbegrepet brukes dessuten ofte av de jentene som er utsatt for æresrelaterte overgrep, om sin egen status i forhold til ektefelle, dennes familie og ikke minst egen familie.

§ 227.
Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes

Trusselbestemmelsen er selvfølgelig svært aktuell, og kan anvendes i tillegg til både § 220, første ledd, § 222, annet ledd og bestemmelsene om legemsfornærmelser. Jeg viser til generelle lovkommentarer og rettspraksis når det gjelder denne bestemmelsen.

I en dom i Oslo tingrett ble en far dømt til ett års fengsel og til å betale datteren
75 000 kr i oppreisning for trusler i forbindelse med tvangsekteskap. Mannen ble dømt for trusler etter straffeloven § 227, og ikke etter § 222, fordi truslene ikke førte til ekteskap. Dommen er allikevel viktig siden den inneholder vurderinger av tradisjon, ære og ekteskap i en kontekst som er svært relevant for straffeloven § 222.

Truslene i denne saken er nært knyttet til æresbegrepet, for faren ga datteren skylden for å ødelegge hans ære. Jenta ble kidnappet i Norge som 3-åring, tatt med av faren til Pakistan og bodde i Pakistan frem til hun kom tilbake til Norge som 16-åring i 2003. Truslene om tvangsekteskap begynte før avreisen fra Pakistan og fortsatte etter ankomsten til Norge.

Faren uttalte ifølge dommen at han skulle drepe datteren dersom hun ikke giftet seg med den fetteren familien hadde funnet til henne, og hvis hun fikk en annen kjæreste eller dersom hun på annen måte krenket farens ære. Retten vektlegger at hennes kjennskap til hva pakistanske jenter risikerer ved å vanære familien, gjorde at truslene for jenta fremstod som reelle. Retten fant at det forelå særdeles skjerpende omstendigheter etter straffeloven § 227, annet ledd. Oppreisningsbeløpet ble vurdert ut fra likheten med voldtektssaker, siden begge sakstypene kan resultere i fremtidstraumer.

Dommen går inn på hva som krenket farens ære, kontrollerende oppførsel fra bror og fetter og betydningen av opprinnelseslandets tradisjoner og er derfor verdt å lese.

En far og en sønn med irakisk-kurdisk bakgrunn ble i Bergen byrett den 13.november 2003 dømt for overtredelse av straffeloven § 227, 1. straffealternativ straffeloven § 228 første ledd, jf. §232 og straffeloven § 222 første ledd, 2. straffealternativ til fengsel i ett år. Bakgrunnen for saken var at datteren/ søsteren nektet å gifte seg med en slektning fra Nord-Irak som familien ville gifte henne bort til, og at hun som følge av dette ble utsatt for vold, trusler og tvang fra de to. Det fremgår av dommen at utsiktene til oppholdstillatelse i Norge var en del av motivet for ekteskapet.

Saken ble av far og bror anket til Gulating lagmannsrett. Jenta nektet å møte i retten eller på annen måte gi forklaring i saken. Retten besluttet da at hennes to tidligere politiforklaringer kunne leses opp. Hun ville imidlertid heller ikke vitne for lagmannsretten, heller ikke ved fjernavhør, hvilket førte til at de to ble frifunnet. Høyesterett ga i en kjennelse lagmannsretten ikke medhold i at jentas tidligere politiforklaringer kunne leses opp i retten. Kjæremålsutvalget fant det ikke godtgjort at de to slektningene hadde presset henne til ikke å forklare seg. Det er vår generelle vurdering at det svært ofte vil være et massivt press, både psykisk og fysisk, i saker som dette om ikke å forklare seg til myndighetene. Ærestapet øker med hvor mange som vet, og ikke minst hva de vet. Lojaliteten til / frykten for familien, i kombinasjon med et utilstrekkelig hjelpeapparat, bidrar til å minske sjansene for at vedkommende tør å snakke, enten det er til retten, fylkesnemnda for sosiale saker eller til politiet.

For å forstå trusselbildet i saker som gjelder æresrelatert vold, er det etter min vurdering særlig viktig å forstå de ulike represaliene, de forskjellige personenes status og roller i familien og ikke minst lojaliteten til familie og tradisjoner som finnes innenfor en æresbasert kultur.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden