Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Om utlendingslovgivningen

Lov og rett > Artikler

Kharian distriktet, Pakistan


Utlendingslovgivningen

Mange av tvangsekteskapene som verserer i det norske hjelpeapparatet, er arrangerte ekteskap inngått i utlandet. Det har da ligget i kortene at ekteskapet svært ofte etterfølges av en søknad om familieinnvandring for den utenlandske ektefellen. Ikke sjelden er dette en slektning av den som bor i Norge, og ekteskapet er basert på en avtale mellom familien her og familien i opprinnelseslandet..

I mange tilfeller er migrasjon til Norge et hovedmotiv for tvangsekteskap, sett fra den utenlandske ektefellen og dennes families side. I andre tilfeller korresponderer dette motivet med andre årsaker: forhindre uønsket oppførsel hos den norske ektefellen, samtidig som familien ved ekteskapet overholder et "løfte om en datter" til slekten i hjemlandet. Migrasjon og tvangsekteskap er derfor uløselig knyttet til hverandre i svært mange saker.

For generell informasjon om regelverket på utlendingsfeltet viser vi til informasjon på Utlendingsdirektoratets (UDI) hjemmesider. UDIs hjemmesider har nå blitt så gode at regelverk, saksbehandlingsrutiner og forvaltningspraksis er lett tilgjengelig for alle.

Jeg vil nedenfor se på noen spesialbestemmelser som er ment å forhindre familieinnvandring på bakgrunn av transnasjonale tvangsekteskap. Med transnasjonale tvangsekteskap mener jeg her tvangsekteskap begått ved at en person som hører hjemme i Norge, giftes bort mot sin vilje til en utlending i utlandet. Et av hovedmotivene for tvangsekteskapene er, som sagt, ofte den etterfølgende familieinnvandring for den utenlandske ektefellen.

Hovedregelen er at et gyldig inngått ekteskap danner grunnlag for familieinnvandring for den utenlandske parten. Dette er i utlendingslovgivningen utformet som en rettighetsbestemmelse. Unntakene er dersom ekteskapet er et barneekteskap, dersom ekteskapet er inngått over telefon eller dersom det er andre enn ektefellen selv som ved stedfortreder har funnet frem til ektefellen. Bigami er selvfølgelig heller ikke tillatt.

Familiegjenforening skal søkes ved henvendelse til utenriksstasjonen i landet hvor søker bor, eller fra den utenriksstasjonen han/hun sokner til. Vedkommende må der sørge for tilstrekkelig gyldig identitet og bevis for at gyldig ekteskap er inngått. Det kan også søkes om opphold i Norge i forbindelse med at ekteskap skal inngås her.

Fattigdom i mange "avgiverland" skaper naturlig nok et migrasjonspress i retning av Norge og andre vestlige land. Og det er helt legitimt å forsøke å skape et bedre liv for seg og sine. Det som imidlertid ikke er legitimt er å
bruke andre mennesker for å oppnå goder for seg selv eller andre.

Norge og Pakistan inngikk i desember 2005 "Avtale om opprettelse av et rådgivende norsk-pakistansk utvalg for spørsmål knyttet til ekteskap, familie og barn som følger av migrasjon mellom de to stater". Denne avtalen oppretter et "advisoryboard" med disse to landene representert, og det er håp om at både enkeltsaker og mer generelle spørsmål kan løftes dit. Dette er, i allefall helt teoretisk, et forsøk på å demme opp for urettferdigheter som kan følge i kjølvannet av misbruk av retten til familieinnvandring.

Utlendingsloven, Lov av 15.5.2008 nr. 35, regulerer utlendingers innreise til og opphold i Norge. Retten til familieinvandring er en del av dette. Detaljer utover selve lovteksten finnes i Utlendingsforskriften og i rundskriv fra UDI og departementet. Utlendingsmyndighetene er politiet, UDI, Utlendingsnemnda (UNE) og Justisdepartementet. Se disses hjemmesider.

Jeg kjenner mange eksempler på ungdom som har blitt fortalt at dersom de blir gift i utlandet,
plikter de å hente ektefellen hit. Denne typen "veiledning" er nok gitt av personer som selv har et sterkt ønske om at ektefellen skal hentes til Norge. Sannheten er selvfølgelig at det er helt opp til den enkelte herboende hvorvidt ektefellen skal komme til Norge.

Ta kontakt med politiet, ved utlendingsseksjonen eller forvaltningsavdelingen, eller med lensmannskontoret dersom familieinnvandring ønsker forhindret.

Noen spesialhjemler i Utlendingsloven er av særlig interesse:

§ 40: Hovedbestemmelsen om familieinnvandring via ekteskap
§ 40a: Krav til 4 års arbeid eller utdanning forut for familieinnvandring, for visse grupper søkere
§ 51: Oppholdstillatelse nektes dersom herboende ikke ønsker ektefellen hit, eller utlendingsmyndighetene selv vurderer ekteskapet som inngått ved tvang
§ 53, 3: Fortsatt oppholdstillatelse for den som reiser søksmål om ekteskapets ugyldighet på grunn av tvang
§ 56, 4: Ved ekteskapsinngåelser i utlandet må herboende ektefelle tilbake hit og intervjues av utlendingsmyndighetene (politiet), for oppholdstillatelse for søkere eventuelt innvilges.
-Unntak hvis slik intervju er gjort på forhånd, hvilket ikke anbefales hvis herboende allerede før avreise frykter at tvang vil finne sted.
§ 58: Krav til underhold og bolig

Se www.udi.no for utfyllende informasjon og brosjyrer for ytterligere informasjon. Du kan også rette spørsmålene til det lokale politiet.

Både disse bestemmelsene, og straffeloven § 222, andre ledd avhenger i alle fall i en viss grad av at den herboende parten samarbeider. Vedkommendes vitnemål vil være det sterkeste beviset i en straffesak, og den beste dokumentasjonen ved avslag på familieinnvandring. Disse bestemmelsene er derfor gode eksempler på behovet for samspill mellom juridiske og praktiske/økonomiske virkemidler.

Den som er redd for represalier som følge av å nekte å oppfylle "plikten" til å hente ektefellen til Norge, bør kontakte lokalt politi eller de hjelpeorganisasjonene det er vist til på disse sidene.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden