Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Oslo tvang, trusler TR

Lov og rett > Dommer

INSTANS: Oslo tingrett - Dom
DATO: 2005-06-21
PUBLISERT: TOSLO-2005-36049
STIKKORD: Strafferett. Straffeloven §227.
SAMMENDRAG: Trusler for å få gjennomført tvangsekteskap.
SAKSGANG: Oslo tingrett TOSLO-2005-36049.
PARTER: Den offentlige påtalemyndighet (Padv Tone Skranefjell) mot A (Advokat Henning Hoff Wikborg).
FORFATTER: Tingrettsdommer Kåre Røkkum. Meddommere: Bjørn Sigurd Steensrud, Frøydis Irene Ødegård.

A født *.*.1958, pakistansk statsborger og bor i --gt. 60, oppg. 3, 0000 Oslo. Han er samboer og er ansatt som arbeidsleder i rengjøringsbransjen og har ca. kr 250.000 i inntekt pr. år. Han er uformuende.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo Politidistrikt 11.03.2005 er han satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av:
Straffeloven §227, første straffalternativ
for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I perioden sommeren 2003 til april 2004 i Oslo, uttalte han gjentatte ganger til sin datter B, at han skulle "drepe henne" e.l., hvis hun ikke giftet seg med sin fetter og/eller hvis hun fikk en annen kjæreste og/eller hvis hun krenket hans ære, e.l., hvilket var egnet til å fremkalle alvorlig frykt.
Hovedforhandling er holdt 15. og 16. juni 2005. Tiltalte møtte og ga forklaring. Han erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen. Det ble avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Aktor påsto tiltalte domfelt i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 10 måneder samt til å betale saksomkostninger fastsatt etter rettens skjønn.
Fornærmedes bistandsadvokat påsto tiltalte dømt til å betale henne oppreisning med et beløp begrenset oppad til kr 75.000.
Forsvareren påsto tiltalte frifunnet.
Retten bemerker:

1. Skyldspørsmålet
Retten finner det innledningsvis nødvendig å gi en relativt kort, men likevel noe bredere redegjørelse for bakgrunnen for saken enn det som er strengt nødvendig for å ta stilling til skyldspørsmålet i saken slik det fremstår av tiltalen. En slik redegjørelse vil kunne berøre forhold som kan tenkes straffbare eller i hvert fall klanderverdige, men bevisføringen er når det gjelder dette naturligvis ikke lagt opp til at det skal være grunnlag for å foreta en skyldkonstatering, noe retten heller ikke kommer nærmere inn på. Redegjørelsen vil derfor så å si bare danne et slags bakteppe for det som tiltalen gjelder.
Retten tar da utgangspunkt i at tiltalte er født i Pakistan. Han er fortsatt borger av sitt hjemland, men kom til Norge i 1975. Den direkte bakgrunn for dette synes å ha vært at han hadde en eldre bror her. Om tiltaltes familie i Pakistan er opplyst at den er rik og respektert og har betydelig innflytelse. Særlig etter at moren døde for noen år siden, er det eldstebroren, som tidligere bodde i Norge, som er familiens overhode.
Tiltalte skaffet seg noe utdannelse her i landet og har hatt forskjellig arbeid etter at han i 1978/79 flyttet til Oslo. Han har således arbeidet i restaurantbransjen og skal også ha drevet virksomhet som selvstendig næringsdrivende. Han ble i 1979 kjent med en norsk jente, C, som er født i 1962, og var flyttet fra X for å arbeide i Oslo. De ble gift i 1982, men så vidt retten har forstått hadde tiltalte da tidligere vært gift med en norsk jente. C konverterte til islam. De ble først gift i Norge, senere også i Pakistan. Det ble født 2 barn i ekteskapet, sønnen D, f *.*.1985, og B f. *.*.1987.
Om forholdet i ekteskapet har tiltalte og C gitt uttrykk for vidt forskjellige oppfatninger. Således har C forklart at hun fort ble veldig redd tiltalte og at hun fikk kjenne på kroppen hvordan det er å få juling. Hun ble således utsatt for kraftig vold når de var alene og at han var sterkt kontrollerende. Tiltalte var dessuten veldig sjalu. Det er ikke for retten dokumentert opplysninger om at C i denne fasen oppsøkte lege bortsett fra et legevaktjournalnotat datert 20. juli 1990 hvor det fremgår at hun hadde opplyst at hun "ble slått med knyttneven av fraskilte mann for 10 dager siden, mange slag mot v.side av hodet. Mye smerter de første dagene etter, noe bedre nå. Nå mer vondt i nakken h.side, synes hun hører dårligere enn før. Mange slagtilfeller tidligere år også, var gift i 10 år, skilt mars 1990."
Hvordan forholdet i ekteskapet nå enn var er det på det rene at ektefellene ble separert ved fylkesmannens bevilling 13. mars 1989. I separasjonssøknaden ble angitt at partene var enige om at moren skulle ha foreldreansvaret for barna. De ble skilt visstnok i mars 1990. Verken separasjonen eller skilsmissen synes å ha redusert konflikten mellom ektefellene eller tiltaltes tilknytning til C og barna. I juli 1990 tok således C sammen med barna opphold på krisesenter. Mot å innlevere sitt pass på krisesenteret fikk imidlertid tiltalte samvær med barna en weekend. Han skulle levere barna tilbake en søndag, men uteble. I stedet fikk C overlevert et brev av en bror av tiltalte hvor det ble angitt at han hadde tatt barna med seg til Pakistan. I brevet ble angitt at hun ikke måtte varsle politiet og at hun i motsatt fall ikke ville få se barna mer. At tiltalte sammen med barna var reist til Pakistan må innebære at han hadde skaffet seg nytt pass og fått barna innført i dette. Barna var ellers innført i morens pass.
C reiste til Pakistan 2 ganger i 1990, første gang 19. august 1990, dvs en uke etter at tiltalte hadde reist dit med barna. Under besøkene i 1990 fikk hun ikke se barna. Den 28. august 1990 underskrev C en erklæring hvor hun overlot omsorgen for barna til tiltaltes eldstebror. Fra denne erklæringen hitsettes:
"4. That now the children are with the Head of the family namely E. He is the person in whom I repose full confidence and he is a trustworthy thorough gentleman. I know that his judgement in every matter is in the best interest of the family. I hav given him the full authority to lookafter my children and get them education i Pakistan according to his own choise and I shall not raise any objection OR interfere in his affairs in any manners. I will never take the children to Norway without consent of the said E. My husband har also authoraised E in the custody of our children. My husband brought the children from Norway on 12-8-1990 with my consent and now I have also come to Pakistan to join the family. It is further declared that if at any stage differences crop up between med and my husband, in that eventuality, E shall be our Arbitrator/Concilliator and his decisison shal be binding upon us. As far as the children are concerned we have given full authority to E to looafter them and bring them up according to his best judgment and way of dealing.
5. That in the month of September, 1990 I am going back to Norway alongwith my husband leaving behind the above mentioned children with E who will be fully responsible for their brought up etc.
6. That it will be our sweet will to send any maintenance to the children, however, E is ready to bear all the expenses of the children.It is very nice of him and we shall remain grateful for this kind gesture throughout our life.
My above statement is true and correct to the best ogf my knowledge and belief and nothing has been concealed. It is further declared that I am making this statement out of my own sweet will, volunatrily and whitout any duress OR coersion. "
Den 19.desember 1990 sendte tiltalte og C et brev til fylkesmannen hvor de meddelte at de var blitt enige om at omsorgen og foreldreansvaret for barna, som moren hittil hadde hatt, skulle overtas av faren og at moren skulle ha vanlig besøksrett.
Barnas opphold i Pakistan vedvarte. Det er på det rene at tiltalte mens barna oppholdt seg der fikk utbetalt barnetrygd for dem. For dette forholdet er tiltalte ved Oslo byretts dom 24.september 1997 domfelt for overtredelse av strl §166 1.ledd for uriktig til trygdekontoret å ha opplyst at han alene hadde omsorgen for sine barn i Norge i perioden 1. desember 1990 til 1. september 1993 til tross for at barna befant seg i Pakistan, og for grovt bedrageri for så vidt angår barnetrygd med kr 85.684 som han ble dømt til å tilbakebetale. Det er for øvrig anført i dommen at han urettmessig også hadde mottatt kr 150.000 i overgangsstønad som ved en inkurie ikke var blitt tatt med i tiltalen.
C reiste til Pakistan 2 ganger også i 1993. Første gangen, som var om sommeren, fikk hun ikke se barna. Det neste besøket fant sted i oktober samme år. Det synes da å ha vært enighet mellom tiltalte og C at de nå skulle hente barna tilbake. De fikk låne kr 35.000 av Cs mor, og tiltalte har fremlagt bevis for at det var bestilt billetter for barna. Under dette besøket fikk C treffe barna, i hvert fall fikk hun være i samme hus som dem, slik hun har uttrykt seg. Under oppholdet i Pakistan ga tiltalte overfor C uttrykk for at hun ikke var snill nok og at han derfor ikke kunne ta barna tilbake til Norge. De reiste derfor alene tilbake til Norge. På flyplassen i København skal C ha sagt at hun nå ikke ville se tiltalte mer.
Fra denne perioden er dokumentert et journalnotat fra Legevakten datert 29. desember 1993 hvorfra hitsettes:
"Hun kommer blant annet for å få undersøkt endetarmen, pga problemer med avføring etter langvarig mishandling som også har innebåret anale voldtekter. Hun er skilt for tre og et halvt år siden, men er blitt terrorisert av sin eksmann, som er pakistansk. Han tok for tre år siden barna til Pakistan (7 og 9 år gamle). I sommer ble hun lokket med til Pakistan under påskudd av at de skulle hente barna, men ble i stedet holdt nærmest som fange og voldtatt flere ganger daglig, for det meste analsex."
I mai 1994 reiste C søksmål mot tiltalte med krav om å få overta omsorgen og foreldreansvaret for begge barna. Det ble begjært midlertidig avgjørelse av disse spørsmålene, men slik avgjørelse ble ikke tatt til følge verken av byretten eller lagmannsretten etter kjæremål. I hovedsaken ble det 4. november 1994 inngått sålydende rettsforlik:
"1. C og A er enige om at barnas...... . ............ rett til samvær med foreldrene skal utøves her i Norge. Partene er enige i at barna skal ha vanlig samværsrett med den av foreldrene som de ikke blir boende fast hos i Norge.
2. Barna skal flyttes til Norge innen 1.juli 1995.
3. Partene er enige om å begjære øvrige deler av saken stanset til 1.august 1995 i medhold av tvml.§105."
Det skjedde etter dette forliket - frem til 2003 - ingen endring i barnas faktiske situasjon. C skal ha reist søksmål i Pakistan, som ikke synes å ha ført til noe. Hun skal av sin norske advokat blitt rådet til å droppe videre forfølgning da utsiktene for å få barna ut fra Pakistan ble ansett som små. Hun hadde ingen kontakt med barna i Pakistan. C giftet seg på nytt i 1996 med en mann fra Afrika, og har fått 2 barn i det nye ekteskapet. Tiltalte har hatt kontakt med barna når han har vært i Pakistan. For øvrig er han blitt samboer med en kvinne av pakistansk opprinnelse. Med henne har han et barn som er født i 1999. Dette barnet sendte moren til sin mor og brødre i 2003, noe hun har forklart at tiltalte var imot. Planen er at barnet skal være der i 2 - 3 år. Tiltalte skal ha giftet seg i Pakistan i desember 2003.
Etter det tiltalte har forklart skal hans storebror tatt opp spørsmålet om å gifte bort B til sin sønn F. Dette skal tiltalte ha vært sterkt mot. Etter det B har forklart oppsto spørsmålet om ekteskap da hun ble 16 år og ikke så lang tid før hun reiste til Norge. Tiltalte skal da broren tok opp ekteskapsspørsmålet ha skjelt ut broren på en måte som er helt usedvanlig etter pakistanske forhold. Tiltalte har forklart at han overlot det til sin datter å velge ektefelle og at han ikke satte noen krav med hensyn til med hvem hun ville gifte seg.
Antakelig med bistand av Norges ambassade i Pakistan klarte Bs bror og fetteren F å få kontakt med C i Norge. Sønnen sendte således en epost til moren 29.juni 2003 og kom senere til Norge. Fra F fikk hun den 7.juli 2003 en epost hvorfra gjengis:
"I want to clear some important matters.
When you called me last night just after that call I received av routine call from my father And B. They told me that uncle A is coming to pindi at 15th august after abaout 5 week. In fact he wants to marry B with his nephew. D, B and med also donot like that boy as well as family. They are really dirty minded people.
Once my father ask me to marry with B. Grandma also Asked me to marry with her.
I told them She is my little sister. I can never think to marry with her. They did not understand. But I am sure you can understand I have no feeling for her rather than she is sister om G and me. How can I think to marry with G. They are really Stupid.
B also expressed me sorrow Bhai Why they think so. A sister can not be married with a brother. She felt also them as stupid people.
However I think B should also be brought to Norway before my father came to know about D transfer to you and before his father came to marry her.
If you contact to embassy and make them ready at coming Siunday. I will bring her to Embassy. Send my documents as well that I will be able to fly with her.
D transfer should be kept secret. Otherwise my father will be cautious and they may marry B without her will. They will tighten the atmospehhere around her. They will nevner let me to take her to anywhere.
....................................."
B kom etter dette til Norge sammen med fetteren F 11 dager etter sin bror. De tok alle til å begynne med opphold hos C . Etter hvert skapte dette problemer. B og hennes bror og fetter var naturlig nok ikke fortrolig med forholdene i Norge og det bidro til komplikasjoner at moren hadde stiftet familie på nytt. Etter hvert ble det også slik at B følte seg kontrollert av broren og fetteren og forsøkt styrt av dem når det bl.a. gjelder hvem hun hadde omgang med. De var også misfornøyd med måten moren tillot at B gikk kledd.
Den første tiden B sommeren 2003 oppholdt seg i Norge, var det ingen kontakt mellom henne og tiltalte. Det legges imidlertid til grunn at tiltalte i hvert fall gjennom familien i Pakistan raskt ble gjort kjent med at B, broren og deres fetter hadde forlatt Pakistan. B og broren ble for øvrig av politiet utstyrt med voldsalarmer. Det er ikke kjent for retten om det var kontakt mellom faren og sønnen etter at han kom til Norge, men antakelig var det ikke det. Retten er heller ikke kjent med om broren og fetteren fortsatt er i Norge.
Det kan på denne bakgrunn ikke anses bevist at tiltalte allerede fra sommeren 2003 i Oslo verbalt truet B. En annen sak er at hun gjennom oppdragelsen i Pakistan var vel kjent med hva som var familiens og farens syn på hvem hun skulle gifte seg med, hvem som kunne bestemme dette og konsekvensene av at hun ikke fulgte det som ble bestemt. Hun var således fullt på det rene for eksempel med at hun kunne bli drept hvis hun ikke etterkom det som ble bestemt. Familiens oppfatning om hvem som kunne og skulle bestemme hvem hun skulle gifte seg med, bygger på et samfunns- og menneskesyn som de fleste i dag ikke deler. Å ha et slikt syn er imidlertid ikke straffbart. Straffbare vil imidlertid konkrete handlinger som utspringer av det nevnte samfunns - og menneskesyn kunne være.
Det er slike konkrete handlinger retten finner det bevist at tiltalte har begått fra han i oktober 2003 traff B i Norge og til ut på vårparten 2004. Det er på det rene at B en gang i oktober 2003 oppsøkte faren på hans bopel i Norge. På bakgrunn av det som må antas å ha vært hennes viktigste bakgrunn for å reise til Norge, nemlig å unngå å bli tvangsgiftet, og hennes kunnskap om i hvert fall farens sannsynlige holdning til hvem som i så henseende ville bestemme over henne, kan det synes noe overraskende at hun likevel tok kontakt med faren. Retten legger til grunn at det var flere årsaker til dette. For det første hadde møtet med moren og hennes nye familie ikke blitt det hun hadde forestilt seg. Hun følte seg fortsatt kontrollert og overvåket av broren og fetteren. Det synes også å ha vært et behov hos henne for å få klarlagt om det virkelig forholdt seg slik at faren ville tvinge henne inn i et ekteskap hun ikke ønsket og om han i tilfelle var innstilt på å drepe henne for å ivareta sin ære. Det synes videre å ha vært viktig for B å få klarlagt farens standpunkt av hensyn til sin egen sikkerhet i livet videre.
Det første møtet med faren synes stort sett å ha vært til glede både for far og datter. Faren sa at han ikke ville drepe henne i og med at hun var kommet til ham og derved gjenopprettet hans ære. Det ble under det første møtet ikke tatt opp spørsmål som angikk giftemål. Tiltalte mente at hun skulle bo hos ham. Han anga etter det B har forklart at han følte det krenkende at hun bodde hos moren i og med at moren nå bodde sammen med en annen mann. Dessuten skulle døtre bo hos sine fedre. B følte at faren ved dette la et press på henne, men etter å ha vært hos mor 2 netter etter det første møtet, flyttet hun til faren som da hadde fått samboer som han hadde barn med.
Etter at hun hadde flyttet til faren, brukte han mye tid på å snakke med B om hennes fremtid. Han fremholdt at hans ære var avhengig av henne, og på bakgrunn av Bs forklaring finner retten bevist at tiltalte sa hun skulle gifte seg med den personen han ville og at hun ikke skulle tenke på eller ha noe vennskap eller forbindelse med andre gutter. Han truet henne med juling hvis hun ikke fulgte det han sa og at hun under enhver omstendighet skulle sendes tilbake til Pakistan. Retten anser det også bevist at tiltalte sa han hadde bestemt at hun skulle gifte seg med hans søsters sønn og at hun ville få problemer hvis hun giftet seg med andre. Etter Bs forklaring finner retten bevist at tiltalte truet med å drepe henne stort sett hver gang faren snakket om giftemålet, og at han ga uttrykk for at han ville drepe henne hvis hun fikk guttevenner.
Tiltalte reiste til Pakistan i desember 2003. Han hadde imidlertid hyppig telefonkontakt med B under oppholdet der. Retten finner det bevist at tiltalte under disse samtalene minnet B om hva han hadde sagt om hennes fremtid og hans ære. Han kritiserte for øvrig at hun hadde flyttet tilbake til sin mor. Ved stadig å ta opp spørsmålet om Bs fremtid og giftemål så å si vedlikeholdt tiltalte de drapstrusler han tidligere eksplisitt hadde fremsatt.
Retten anser det åpenbart at tiltalte har handlet forsettlig. Han var klar over at han fremsatte trusler mot B om å drepe henne og han var klar over at truslene ble fremsatt på en slik bakgrunn og under slike realiteter at truslene var skikket til å fremkalle alvorlig frykt. Retten fester således ingen lit til tiltaltes forklaring om at han ikke la seg opp i hvem B giftet seg med. Alle forhold for øvrig viser at dette ikke er sant. Han overtrådte derved strl §227 1. straffalternativ. Hvorvidt strl §227 2. straffalternativ kommer til anvendelse, kommer retten tilbake til under straffutmålingen.
Det er på det rene at farens trusler frembrakte alvorlig frykt hos B. Hun ble satt i kontakt med barnevernet som har besluttet omsorgsovertakelse. Hun bor i dag på et ukjent sted under et annet navn. Hun har for øvrig av egen vilje inngått ekteskap med en mann fra Pakistan. Han er imidlertid sunnimuslim. Etter tradisjonen i Pakistan kan jenter som er shiamuslimer ikke gifte seg med menn som er sunnimuslimer. Det foreligger for øvrig utvisningsvedtak for Bs ektefelle.

2. Straffutmåling
Retten har ikke funnet at det ved straffutmålingen er noe som kan anføres i formildende retning.
I skjerpende retning legges betydelig vekt på at de trusler tiltalte rettet mot B innebar en realitet som hun hadde all grunn til å tro ville bli satt ut i livet. Det er nærliggende eksempler - også i Norden - på at slike trusler blir effektuert ved at det begås drap. Dette er et anslag mot sentrale menneskerettigheter, jfr for eksempel FN-konvensjonen av 16. desember 1996 om sivile og politiske rettigheter artikkel 23 nr 3 som bestemmer at "intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke". Bestemmelsen er gjennom menneskerettsloven en del av norsk rett. Det er straffskjerpende at truslene har hatt følbare konsekvenser for Bs livssituasjon. Hun bor på ukjent adresse under et annet navn enn sitt eget. Hun er på en måte blitt flyktning i sitt hjemland, og det må forventes at hennes status vil legge betydelig hindringer i veien for hennes sosiale aktivitet i vid forstand. Mest dyptgripende er kanskje at det må antas å ville gå lang tid før hun kan føle seg rimelig trygg mot overgrep av voldelig karakter.
Før retten mer konkret går inn på straffutmålingen bemerkes at aktor og forsvarer i prosedyren har uttalt seg om strl §227 2. straffalternativ kommer til anvendelse.
2. straffalternativ bestemmer at strafferammen på fengsel i inntil 3 år etter første straffalternativ forhøyes til fengsel inntil 6 år hvis det straffbare forhold er begått " under særdeles skjerpende omstendigheter " Når det gjelder begrepet særdeles skjerpende omstendigheter er vist til strl §232 tredje punktum som bestemmer at "ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den har skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling." Det er imidlertid på det rene at det retten her må foreta er en totalvurdering av alle sider ved overtredelsen, men det skal særlig legges vekt på de forhold som er spesielt nevnt i bestemmelsen. Etter rettens oppfatning er truslene tiltalte er funnet skyldig i fremsatt overfor en person som i realiteten, uten barnevernets inngripen, var forsvarsløs. Truslene må anses fremsatt uprovosert. At en person som B gjør opprør mot vedtatte konvensjoner, har retten vanskelig for å se kan anses som en provokasjon i denne sammenheng. Ved avgjørelsen av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, må det etter rettens oppfatning være berettiget å se hen til det livsløp tiltalte har lagt til rette for B ved som lite barn å ta henne bort fra moren og plassere henne i Pakistan. Det er ikke urimelig å anta at plasseringen i Pakistan har å gjøre bl.a. med at han i sterkere grad kunne bestemme over barna enn ved oppvekst i Norge. Det er naturligvis intet galt ved å vokse opp i Pakistan og få del i de verdier som der tilkommer barn og ungdom. Det sentrale her er imidlertid at tiltalte har frarøvet B en oppvekst på godt og vondt her i landet med - i en eller annen form - et familieliv med mor og far.
Etter en totalvurdering finner retten at strl §227 2. straffalternativ får anvendelse. Strafferammen blir da som nevnt fengsel i inntil 6 år.
Ved straffutmålingen bemerker retten at det er lite rettspraksis å støtte seg til. Drammen tingrett avsa 19. mai 2005 (TDRAM-2005-55127) dom i sak om noenlunde tilsvarende forhold, men som også omhandlet overtredelse av strl §222 i og med at truslene faktisk hadde ført til en ekteskapsinngåelse. Det er også andre forskjeller mellom vår sak og Drammensaken hvor dommen for øvrig etter det opplyste ikke er rettskraftig. De tiltalte i Drammensaken ble dømt til fengsel i henholdsvis 10 og 8 måneder.
Det er denne retts oppfatning at sterke allmennpreventive hensyn veier tungt ved straffutmålingen i en saken som den foreliggende. Det må ved reaksjonen klart gis uttrykk for at tvangsgifte og maktmidler for å gjennomføre dette er noe som ikke aksepteres av det norske samfunn. Retten legger til grunn at gjennomføring av tvangsgifting er et betydelig samfunnsproblem. Gerd Fleischer, som har arbeidet meget med slike spørsmål, har som vitne forklart at den organisasjonen hun arbeider i de første årene mottok 15 - 20 henvendelser pr år, mens antallet henvendelser i 2002, 2003 og 2004 er økt til henholdsvis 45, 57 og 75 og at det pr medio juni i år, er registrert 43 henvendelser. Fru Fleischer har for øvrig forklart at de færreste jentene klarer å bryte ut slik at mørketallet her representerer et flertall.
Retten finner på denne bakgrunn at det er passende å sette straffen til fengsel i 1 år. Retten har sett noe hen til at tiltalte tidligere er domfelt. De tidligere domfellelser og soningen av siste dom ligger imidlertid så vidt langt tilbake i tid at de nå er av mindre betydning. Strl §61 kommer, som anført i tiltalebeslutningen, ikke til anvendelse idet det forhold han nå dømmes for ikke er av samme art som det han sist ble dømt for.
Ved fullbyrdelsen av straffen fragår en dag for utholdt varetekt.

3. Oppreisningskrav
Bistandsadvokaten har påstått at B skal tilkjennes oppreisning begrenset oppad til kr 75.000. Forsvareren har - rent subsidiært - anført at dette er for høyt og at oppreisningsbeløpet ikke bør settes høyere enn i Drammensaken hvor fornærmede ble tilkjent kr 20.000.
Retten bemerker at oppreisningskravet er hjemlet i erstatningsloven §3-5 første ledd bokstav b, jfr samme lovs §3-3 idet bemerkes at strl §227 står i straffeloven kap. 21. Retten ser ikke noe rimelig hensyn som taler mot at B gis en økonomisk oppreisning for den krenkelse hun er påført og at det kritikkverdige i tiltaltes opptreden også markeres på denne måten.
Den beløpsgrense som er anført i påstanden har bistandsadvokaten sammenholdt med det som kan anses som utmålingspraksis i voldtektssaker. Den foreliggende sak er naturligvis vesensforskjellig fra en voldtektssak, men likheten ligger først og fremst i de fremtidstraumer overgrepene kan anses å medføre, og som selvsagt i alle tilfeller vil være usikre. Retten mener likevel sammenlikningen er relevant. Normen for oppreisningsbeløp til voldtektsofre er fastlagt først og fremst ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-2003-1580 følgende. Sammenholdt med det som der er anført finner retten at det maksimumsbeløp bistandsadvokaten har anført i sin påstand er en korrekt angivelse av hvilken oppreisning som bør tilkjennes i en sak som den aktuelle.
Retten dømmer således tiltalte til å betale oppreisning med kr 75.000.

4. Saksomkostninger
Etter det utfall saken har fått finner retten at tiltalte må dømmes til å betale saksomkostninger som skjønnsmessig fastsettes til kr 5.000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, f *.*.1958, dømmes for overtredelse av strl §227 2. straffalternativ jfr 1. straffalternativ til fengsel i 1 - ett - år.
Ved fullbyrdelsen av straffen fragår 1 - en - dag for utholdt varetekt.
2. Han dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale B kr 75.000 - syttifemtusen - i oppreisning.
3. Han dømmes til å betale det offentlige kr 5.000 - femtusen - i saksomkostninger.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden