Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

"Oslosaken" Oslo tingrett 2011

Lov og rett > Dommer

Oslo tingrett – Dom

Tvangsekteskap. Vold. Voldtekt. Omsorgssvikt. Medvirkning. Straffeloven § 192, § 195 første ledd 1. straffalternativ, § 196, § 219 og § 222. Barneloven § 30.
En jente ble giftet bort til sin fetter i en alder av 13 år og 7 måneder, mot sitt ønske. Fra og med noen måneder etter vielsen begynte fetteren å tiltvinge seg sex, i form av samleie. Jenta ga hele tiden uttrykk for at hun ikke ville, hvilket resulterte i tvang og drapstrusler. Hun forsøkte å si ifra til sine foreldre og onkel og tante, som alle viste til mannens rettigheter i ekteskapet, jf. mulimsk kultur. Ekteskapet innebar at jenta måtte flytte til sin onkel og tante, som i tillegg til fetteren avstraffet henne fysisk dersom hun ikke gjorde husarbeidet tilfredsstillende. Fetterens straff lød på fengsel i 5 år og 6 måneder. Farens og tantens straffer var fengsel i 3 år og 6 måneder. Moren fikk også en straff på fengsel i 3 år og 6 måneder, men i hennes tilfelle kunne 2 år og 6 måneder gjøres betinget, grunnet bl.a. psykiske problemer. Onkelen ble ikke tiltalt i denne saken, da han befinner seg i utlandet. (Sammendrag ved Lovdata)
Avsagt: 21.02.2011 i sak TOSLO-2010-188517
Saksgang: Oslo tingrett TOSLO–2010–188517. (10–188517MED-OTIR/03) – Anket til Borgarting lagmannsrett LB–2011–75341.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Johan Øverberg) mot A (Advokat Tom Barth–Hofstad), B (Advokat Sidsel Magdalena Jaqueline Katralen), C (Advokat Heidi Ysen) og D (Advokat Aase Karine Sigmond).
Dommere: Tingrettsdommer Jonas Petter Madsø. Meddommere: Harald Olavsson Manheim og Hege Berg Frøvik.
Tiltalte nr. 1: A, født *.*.1987, bor –––veien 00, 0000 Oslo, for tiden varetektsfengslet i X fengsel, terminalmedarbeider, har oppgitt en brutto månedsinntekt på ca. kr 21 000 og at han er uformuende.
Tiltalte nr. 2: B, født *.*.1963, bor ––– 00, 0000 Oslo, for tiden varetektsfengslet i Y fengsel, hjemmeværende, har oppgitt at hun er uten inntekt og formue.
Tiltalte nr. 3: C, født *.*.1971, bor –––veien 00, 0000 Oslo, hjemmeværende, har oppgitt at hun er uten inntekt og formue.
Tiltalte nr. 4: D, født *.*.1970, bor –––veien 00, 0000 Oslo, for tiden varetektsfengslet i X fengsel, arbeidsledig, har oppgitt at han mottar arbeidsledighetstrygd på ca. kr 12.500 i måneden og at han er uformuende.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter 18 november 2010 er de satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av
I Straffeloven § 192 første ledd bokstav a jf annet ledd bokstav a
for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie.
Grunnlag:
Gjelder nr. 1 A.
Fra begynnelsen av 2007 til lørdag 6. mars 2010, i Oslo, ved gjentatte anledninger, tiltvang han seg vaginalt samleie med E, ved at han slo henne og/eller holdt en kniv mot halsen hennes og/eller holdt hendene hennes fast over hodet og/eller rev klærne av henne og/eller truet henne verbalt. Fornærmede gjorde gjennom årene slik motstand hun etter forholdene var i stand til.
II Straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder alle
Fra begynnelsen av 2007 til 6. mai 2007, i Oslo, hadde han vaginalt samleie med E f. *.*.93.
III Straffeloven § 196 første ledd
for å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder alle
I perioden 6. mai 2007 til 6. mai 2009, i Oslo, forholdt han seg som beskrevet i post II.
IV Straffeloven § 219 første ledd
for grovt eller gjentatt å ha mishandlet ved å ha truet, tvunget, begrenset bevegelsesfriheten til, øvet vold mot eller på annen måte ha krenket eller mishandlet sin tidligere eller nåværende ektefelle, noen i sin husstand eller noen i sin omsorg.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder alle
Fra slutten av 2006 til 6. mars 2010, i Oslo, mishandlet han/hun ved gjentatte anledninger E ved å slå henne og/eller true med å drepe henne og/eller ved å uttale at A bestemte over henne og tvang henne til å bo sammen med ham og hans foreldre og for øvrig forholdt seg som beskrevet i post V.
V Straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ
for ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder alle
Søndag 17. desember 2006 i ––– 00 i Oslo fikk de 13 år gamle E til å besvare spørsmål fra en imam/person som etter islamsk rett kunne vie dem, hun gjentok/svarte det hun ble bedt om å si slik at hun derved inngikk et religiøst fundert ekteskap med sin 20 år gamle fetter A. I tiden etter 17. desember 2006, ved vold, trusler og annen rettstridig adferd, tvang de E til å forbli i et religiøst fundert ekteskapskapelig samliv med sin fetter A og bo hos ham og hans foreldre når hun hadde fri fra skolen. Hun ble i samlivet gjentatte ganger utsatt for vold, trusler og seksuelle overgrep fra sin ektefelle/fetter. Hun ble også utsatt for vold fra både sin onkel/svigerfar og sin tante/svigermor, og hun ble bl.a. truet av sin onkel/svigerfar med at hun skulle bli drept dersom hun tok skritt for å komme ut av ekteskapet. Hennes foreldre/verger sa at hun måtte finne seg i det, ba henne returnere til ektefellen når hun ba om å få flytte hjem, og uttalte at de intet kunne gjøre for å hjelpe henne ut av situasjonen siden hun nå tilhørte sin ektemann.
Hovedforhandling ble avholdt over 5 rettsdager i perioden 26. januar til 2. februar 2011. De fire tiltalte møtte og alle erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. Det ble avhørt 14 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Aktor nedla slik påstand:
A dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen kommer 321 dager for utholdt varetekt.
B dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen kommer 321 dager for utholdt varetekt.
C dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen kommer 70 dager for utholdt varetekt.
D dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 2 år og 6 måneder. Til fradrag i straffen kommer 321 dager for utholdt varetekt.
Bistandsadvokaten nedla slik påstand:
A dømmes til å betale oppreisningserstatning til E etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 300.000, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

2. B dømmes til å betale oppreisningserstatning til E etter rettens skjønn oppad be-

begrenset til kr 250.000, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
C dømmes til å betale oppreisningserstatning til E etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 200.000, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
D dømmes til å betale oppreisningserstatning til E etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 250.000 , med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Hver av de som dømmes til å betale oppreisningserstatning skal hefte in solidum for det samlede erstatningsbeløp begrenset oppad til kr 1.000.000.
Forsvareren til tiltalte nr. 1 nedla påstand om at A frifinnes, subsidiært at han anses på mildeste måte.
Forsvareren til tiltalte nedla påstand om at B frifinnes for tiltalens post, II, III, IV, V og oppreisningskravet.
Forsvareren til tiltalte nr. 3 nedla påstand om at C frifinnes, subsidiært at hun anses på mildeste måte.
Forsvareren til tiltalte nr. 4 fikk ordet til prosedyre og nedla påstand om at D frifinnes.
Rettens vurdering
Innledning
Saken omhandler to familier som kommer fra Irak. De flyktet først til Saudi-Arabia hvor de bodde i en flyktningleir. Familiene kom senere som flyktninger til Norge i 1996 hvor de hadde opphold på et asylmottak i Z. I 1998 flyttet de to familiene til Oslo.
Tiltalte nr. 4, D og tiltalte nr. 5, F er brødre. F er den eldste av brødrene. Tiltalte nr. 2, B, er konen til F. Tiltalte nr. 3, C, er konen til D. Tiltalte nr. 1, A, er sønnen til F og B. Fornærmede i saken, E , er datteren til D og C.
De to familiene har hatt mye kontakt med hverandre, herunder etter at de flyttet til Oslo i 1998. D og C har for øvrig forklart at barnevernet har fulgt opp deres familie siden de kom til Oslo, og de har fem barn.
Den 4. mars 2010 tok E kontakt med G, som er minoritetsrådgiver på ã videregående skole. E fortalte da at hun var giftet bort til sin fetter og at hun sterkt ønsket å komme ut av dette. Videre fortalte E om hva hun hadde blitt utsatt for, herunder fortalte hun om de forhold som ligger til grunn for tiltalebeslutningen. G kontaktet deretter barnevernet som hadde møter med E på ã videregående skole. Etter et møte 8. mars 2010 besluttet barnevernet å ta E med seg. Det ble fattet vedtak om omsorgsovertakelse, og barnevernet innleverte også en anmeldelse til politiet.
Den 22. mars 2010 ble A, B, C og D pågrepet av politiet. Samtlige ble varetektsfengslet. C ble løslatt etter å ha vært varetektsfengsel i 70 dager. De tre andre sitter fortsatt varetektsfengslet.
F, som er onkelen til E, befant seg trolig i Irak da politiet gikk til pågripelser. Etter det opplyste er F fortsatt i Irak, og det har således ikke vært mulig å iretteføre noen straffesak mot han.
Tiltalebeslutningen
Postene i tiltalebeslutningen henger i stor grad naturlig sammen både hva angår tid og sted. Retten finner det derfor mest hensiktsmessig å foreta en samlet gjennomgang og vurdering av hvilket faktum som retten finner bevist utover enhver rimelig tvil. Deretter vil retten vurdere dette i forhold til den enkelte post i tiltalebeslutningen.
Retten finner bevist at det ble inngått et religiøst fundert ekteskap mellom E og A den 17. desember 2006 i leiligheten til As foreldre, og at dette giftemålet i henhold til muslimsk religion og tradisjon medførte rettigheter og plikter for A som ektemann og E som hans kone.
Retten legger vekt på at seremonien som ble avholdt 17. desember 2006 både ble planlagt og gjennomført som et bryllup. A og E ble videre betraktet som et ektepar etter bryllupet, og retten finner det også bevist at deres familier forventet at de skulle leve og opptre som dette. Retten vil i det følgende redegjøre nærmere for denne konklusjonen, og hvilke momenter som retten har lagt avgjørende vekt på.
A har i et politiavhør forklart at det tre måneder før bryllupet hele tiden var møter og diskusjoner mellom de to familiene. B framholdt også i sin forklaring for retten at det ble avholdt noen slike møter, og at hennes mann (F) blant annet hadde snakket med Es far (D) hvor han på vegne av sin sønn (A) ba om Es hånd. B har i et politiavhør også forklart at F og D leste et vers fra koranen sammen, og at D deretter uttalte at F skulle overta styringen og ansvaret for E. Ovennevnte fremgangsmåte anses forenlig med forberedelser til ekteskapsinngåelse på islamsk vis, og retten viser i denne forbindelse til redegjørelsen fra professor Unni Wikan som forklarte seg for retten som et sakkyndig vitne. Retten bemerker videre at B også har forklart at hun kjøpte ring og kjole til E som ble benyttet under seremonien den 17. desember 2006. B arrangerte videre en fest for familiene i deres leilighet rett etter seremonien.
Det bemerkes at E var 13 år og 7 måneder den 17. desember 2006. Unni Wikan har i denne forbindelse opplyst at den offisielle ekteskapsalderen i muslimske land normalt er 16 år, men at mange likevel blir gift når de er yngre enn dette. Retten viser videre til vitneforklaringen til H som kommer fra Irak, og som er en bekjent av familiene til E og A. H framholdt i sin vitneforklaring at giftemål mellom fettere og kusiner er vanlig i Irak. I følge H er det heller ikke uvanlig at en jente på 13 år kan bli gift i Irak, men hun trodde ikke at det var så vanlig at dette skjedde i Norge.
Måten seremonien ble gjennomført på underbygger etter rettens vurdering at familiene til A og E også var innforstått med at giftemålet ikke var akseptabelt i Norge som følge av Es lave alder.
E har for retten forklart at hun måtte ta på seg kjolen som B hadde kjøpt til henne. Hun ble også sminket inne på et rom. Det sto videre en mann bak en dør som hun tror var en imam. B ba henne om å gjenta ordene som denne mannen sa. Mannen snakket arabisk. E kunne ikke huske hvilke ord hun ble bedt om å gjenta, men hun tror det var noe fra koranen.
Retten finner det bevist at det var en imam og to vitner til stede, og retten viser i denne forbindelse til at A i et politiavhør har forklart seg detaljert om hva som skjedde under seremonien. A har i dette politiavhøret blant annet forklart at det var viktig for hans far at bryllupet skjedde ordentlig med en imam og andre folk til stede. Han har videre forklart at det kom en imam og to vitner utenfor familien til leiligheten. Imamen var irakisk og kom fra en moske. Imamen sto utenfor en dør ettersom han ikke skulle se kvinnene. Det var nok at imamen hørte stemmen til E. De svarte at de ville gifte seg med hverandre, og imamen erklærte deretter A og E som gift. Etter vielsen dro faren til A fra leiligheten, og han tok da med seg imamen og de to vitnene. A har videre forklart at han i forbindelse med bryllupet også satte en ring på Es finger, hvilket var en ring som hans mor hadde kjøpt. Det forhold at imamen ikke skulle se E, tyder som retten tidligere har nevnt på at familiene også var innforstått med at giftemålet ikke var akseptabelt i Norge som følge av Es lave alder.
Det nevnes også at A på direkte spørsmål fra retten under hovedforhandlingen bekreftet at det hadde vært en imam og to vitner til stede. A ville imidlertid i likhet med det han tidligere har sagt i politiavhør ikke oppgi navnene til disse personene.
Unni Wikan har for retten forklart at ekteskap blant muslimer flest inngås ved at en imam leser vers fra koranen og at han spør de to partene, i nærvær av to vitner, om de samtykker i å gifte seg. Denne seremonien foregår i det private. Etter irakisk lov, som i muslimske land generelt, skal ekteskapet også registreres hos myndighetene, men Unni Wikan har opplyst at det ofte forekommer at dette ikke gjøres, og at man utmerket godt kan være gift uten at det er registrert.
Retten er etter dette ikke i tvil om at det ble inngått et ekteskap mellom A og E i henhold til islamsk religion og tradisjon. At det dreier seg om et slikt giftemål underbygges også av øvrige bevis i saken. Politiet har blant annet beslaglagt et fotoalbum som inneholder flere bilder av A og E hvor de poserer sammen, og det er på det rene at flere av disse bildene ble tatt den 17. desember 2006 i leiligheten til As foreldre. På bakerste side av albumet står det skrevet på arabisk «Bryllupsdagen min 17.12.06» og «Gratulasjon til kjærligheten». På samme side er det også skrevet inn fødselsdatoene til E og A. I sin forklaring for retten erkjente A at det var han som hadde skrevet dette i fotoalbumet. Retten viser også til vitneforklaringen til I, som er en tidligere arbeidskollega av A. I har forklart at A hadde sagt at han var gift med sin kusine, og at hans kone hadde rømt hjemmefra. Da A opplyste hvor gammel hans kone var, hadde I svart at A lå dårlig an dersom han var gift med en som var så ung.
Retten er heller ikke i tvil om at alle i familiene til A og E visste at de skulle gifte seg den 17. desember 2006. Det er på det rene at de to familiene hadde mye kontakt med hverandre. Retten legger som tidligere nevnt til grunn at det også hadde vært flere møter mellom de to familiene før bryllupet, og at fedrene til A og E hadde bestemt at de skulle gifte seg.
C, som er moren til E, har benektet at hun var til stede i leiligheten til As foreldre den 17. desember 2006. Retten fester ingen lit til denne forklaringen. Både A, B, E og J (Es lillesøster) har alle forklart at C var til stede. D, som er faren til E, var imidlertid ikke til stede ettersom han på dette tidspunktet var i Irak. Retten er imidlertid ikke i tvil om at han visste hvilken dag bryllupet skulle avholdes, og at han hadde vært med på å ta denne beslutningen sammen med As far. Retten viser for øvrig til Unni Wikans forklaring om at det også er et mønster i deler av arberverden at brudens far ikke skal være til stede ved selve bryllupsseremonien.
Som følge av den seremonien som ble avholdt, legger retten til grunn at også E skjønte at hun ble gift i henhold til islam, og at hun ga sitt samtykke da hun ble spurt av imamen. Retten viser imidlertid til Unni Wikans redegjørelse om at arrangerte ekteskap i praksis ofte har et element av tvang i seg, som kan være mer eller mindre uttrykt. Barn plikter, i følge islam, å vise foreldre og eldre slektninger respekt. Dette kravet kan derfor også kollidere med friheten til å velge selv. Både jenter og gutter vil i følge Unni Wikan ofte samtykke i foreldrenes og eldre slektningers valg hva gjelder ektefelle. Etter rettens vurdering virker det heller ikke som om E, da vielsen fant sted, forsto rekkevidden av det å være gift. Det bemerkes at en jente på 13 år normalt også vil ha en manglende erfaring og modenhet, både fysisk og psykisk, til å møte de forpliktelser og forventninger som et ekteskap innebærer. Dette reflekteres også ved at det er straffbart i seg selv å medvirke til at noen som er under 16 år inngår ekteskap og at den seksuelle lavalder er satt til 16 år, jf. straffeloven § 220 og § 196.
At E ikke forsto alle konsekvensene av giftemålet underbygges også av hva som skjedde etter bryllupsfesten. E har forklart at hun da ikke fikk være med sin mor da hun reiste hjem til deres leilighet. I følge E hadde hennes tante sagt at hun nå var gift med A, og at hun derfor skulle bli hos dem. E har videre forklart at hun måtte overnatte på samme rom og sove i samme seng som A. Da de sov sammen i sengen hadde A berørt hennes kropp, og det var første gang at en gutt hadde berørt henne på denne måten. Berøringen ledet imidlertid ikke til samleie. Dagen etter fikk E dra hjem til sine foreldre ettersom det var mandag og hun skulle på ungdomskolen. Leiligheten til hennes foreldre lå i nærheten av ungdomskolen hun gikk på, og hun fikk derfor fortsatt lov til å bo hos sine foreldre på hverdagene. I helgene og alle feriene måtte hun imidlertid bo sammen med A i leiligheten til hans foreldre.
Etter rettens vurdering har E avgitt en detaljert og troverdig forklaring, og retten vil i det følgende gjengi hovedtrekkene av hennes forklaring som vedrører forholdene i tiltalebeslutningen.
E har forklart at A gjennom bruk av vold og trusler tilvang seg vaginalt samleie med henne 2–3 måneder etter bryllupet. De var da alene i leiligheten til As foreldre, og dette var første gangen som A hadde samleie med henne. E har forklart at de som vanlig hadde lagt seg i sengen til A på hans rom om kvelden, men at han denne gangen uttalte at han ville ha sex med henne. A sa videre at E var hans kone og at han derfor hadde krav på sine rettigheter. E sa at hun ikke ville, og at hun var for ung til å ha sex. A godtok ikke dette. Han begynte å ta på henne og gjentok at han ville ha sex. E begynte da å gråte, men fortsatte å nekte. Etter hvert tok A frem en lommekniv som han holdt mot halsen hennes samtidig som han uttalte at han kunne kutte av henne halsen dersom han ikke fikk sine rettigheter. E nektet fortsatt. A slo henne da flere ganger i ansiktet med flat hånd, og hun ble også lugget i håret. Deretter brukte A den ene hånden sin til å holde armene hennes fast over hodet, mens han dro av henne buksen med den andre. Han holdt fortsatt hendene hennes fast mens han hadde vaginalt samleie med henne.

E har videre forklart at A også senere tiltvang seg vaginalt samleie med henne gjentatte

ganger mens hun bodde i leiligheten til hans foreldre i helger og ferier. Dette skjedde på tilsvarende måte ved at A både slo, lugget og holdt hendene hennes fast da hun ikke frivillig ville ha samleie med ham.
E tok etter hvert kontakt med sin mor, og sa at hun ikke orket å ha sex med A. Hennes mor hadde da svart at det ikke var noe hun kunne gjøre, og at det var onkelen til E som bestemte. Moren foreslo imidlertid at E kunne forsøkte å ta dette opp med sin tante, hvilket E også gjorde. Hennes tante hadde da svart at E var kvinne ettersom hun hadde fått menstruasjon, at A var hennes mann, og at han derfor hadde rett til å ha sex med henne. E har også forklart at hun tror hennes far visste at hun måtte ha sex med A selv om hun ikke direkte hadde tatt dette opp med han. Da E var i slutten av 15–årene ga hun en periode opp å yte motstand når A ville ha samleie med henne ettersom hun tenkte at det var sånn hennes livssituasjon ville bli, og at det ikke nyttet å gjøre motstand. Det forekom imidlertid at hun fortsatt nektet, og ved disse anledningene brukte A igjen tilsvarende vold for å tiltvinge seg samleie med henne.
E har forklart at hennes livssituasjon også på andre måter ble forandret til det verre etter giftemålet. Mens hun bodde i leiligheten til sin onkel og tante (svigerforeldre) ble hun stadig pålagt flere arbeidsoppgaver i deres hjem, herunder måtte hun rydde, vaske og lage mat. Hun ble videre utsatt for fysiske avstraffelser dersom de mente at hun ikke gjorde dette godt nok. Hun ble blant annet gjentatte ganger slått i ansiktet med flat hånd av både A og onkelen. Det hendte også at A lugget henne i håret eller sparket henne på beina. Hun fikk også noen ørefiker av sin tante et par ganger. E har videre forklart at tanten også var en pådriver til at hun ble fysisk avstraffet av sin onkel og A ettersom hun påpekte overfor dem hver gang hun mente E ikke hadde gjort sine plikter. E fortalte sin mor om de fysiske avstraffelsene hun ble utsatt for, men fikk da til svar at dette var vanlig i deres kultur.
Høsten 2009 skulle E begynne på videregående skole. Hun fikk da beskjed av sin onkel og tante at hun nå skulle bo hos dem også om hverdagene ettersom den videregående skolen lå nærmere der de bodde enn der hennes foreldre bodde. Dette ville ikke E, og hun dro hjem til sine foreldre den 17. august 2009. Hun ble da oppringt av sin onkel som ba henne komme hjem, men hun nektet dette. Senere samme kveld kom onkelen hjem til hennes foreldre sammen med A og to av hans brødre. Både Es far, mor og søstere var da til stede i leiligheten. Onkelen samlet alle de tilstedeværende i stuen, og han spurte deretter E hvorfor hun ikke ville bo hjemme hos dem. E svarte da at hun ikke ville være gift med sønnen hans. Onkelen sa at det måtte hun, og at hun skulle gå på sitt rom og pakke tingene sine. Da E fortsatt nektet å bli med, tok onkelen en mugge fra stuebordet som han truet å slå henne med. E sa at hun vurderte å kontakte politiet eller barnevernet. Onkelen svarte at han uansett ville finne henne dersom hun gjorde dette. Deretter slo onkelen henne hardt i ansiktet med flat hånd, og hun fikk en kul/blåmerke ved tinningen ettersom onkelen hadde en ring på fingeren som traff henne. E løp gråtende inn på sitt rom. Onkelen fulgte etter henne og slo henne flere ganger. Til slutt ga E opp motstanden. Hun pakket noen av tingene sine, og ble med onkelen hjem. Da E senere tok opp med sin far hvorfor han ikke hadde gjort noe, svarte faren at det ikke var noe han kunne gjøre, og at hun måtte snakke med sin onkel. Faren sa også at han syntes hun hadde vært vrang. E hadde videre flere ganger sagt til sin far at hun ville skilles fra A, men hennes far hadde hver gang svart at det ikke var noe han kunne gjøre, og faren hadde i denne forbindelse også snakket om ryktet sitt.
E har videre forklart at A fortsatte med å tiltvinge seg samleie med henne hjemme i leiligheten til hans foreldre hvor hun var tvunget til å bo, samt at hun fortsatt ble utsatt for fysiske avstraffelser når de mente hun ikke gjorde sine plikter i leiligheten. E sa til dem at hun igjen ville vurdere å kontakte barnevernet eller politiet dersom de ikke sluttet å slå henne. Hun ble da drapstruet av både sin onkel og A, herunder sa onkelen at han ville drepe henne dersom hun gikk til barnevernet selv om dette medførte at han måtte sitte i fengsel resten av sitt liv. E ble også drapstruet andre ganger når hun sa at hun ville bryte ut av samlivet med A ved å kontakte offentlige myndigheter.
I desember 2009 kjøpte A en leilighet på Ï, og E flyttet etter dette inn i denne leiligheten sammen med han. Hun var i utgangspunktet positivt innstilt til flyttingen ettersom hun håpet at hun ville få det bedre ved at hun slapp å bo sammen med sin onkel og tante. A fortsatte imidlertid med fysiske avstraffelser når han mente hun ikke utførte sine plikter i leiligheten godt nok. For å slippe å ha samleie med A sa E at hun var syk og at hun hadde en blodsykdom. A trodde ikke uten videre på dette. For å overbevise A hevdet E at hun hadde blødninger fra underlivet, og at hun hadde vært hos en lege som sa at dette var en smittsom blodsykdom. Som følge av dette gikk det en periode hvor A ikke krevde å ha samleie med henne. E har videre forklart at A også hadde en kjæreste som het K, og at hun hadde truffet K et par ganger. Ettersom E ikke ønsket å ha noe med A å gjøre, hadde hun sagt til K at det var helt greit for henne at K var sammen med A.
Es onkel og tante ble imidlertid etter hvert kjent med at E hevdet hun hadde en blodsykdom ettersom A hadde sagt dette til dem. Onkelen og tanten stilte seg tvilende til dette, men E fastholdt at hun hadde en smittsom blodsykdom. Det ble da bestemt at de skulle ta med E til Irak for å undersøke henne hos en gynekolog, og de reiste til Irak i begynnelsen av februar 2010. Etter undersøkelsen hos gynekologen ble det avdekket at E ikke hadde noen blodsykdom. Hennes onkel ble da sint for at hun hadde løyet om dette, og han slo henne. Videre uttalte onkelen at hun nå var i Irak, og at det i hvert fall ikke var noen som kunne hjelpe henne der. E snakket senere med noen kusiner i Irak og fortalte dem om sin situasjon. De sa at hun hadde muligheter til å få hjelp i Norge, og at hun burde gå til politiet.
Da E kom tilbake etter å ha vært 3–4 uker i Irak hadde A også fått vite at hun ikke hadde noen blodsykdom. Samme natt krevde han å ha samleie med henne. Da hun nektet brukte han tilsvarende vold som tidligere for å gjennomføre dette. E besluttet etter dette å kontakte en lærer på skolen for å fortelle om sin livssituasjon og det hun hadde vært utsatt for, og hun ble da som nevnt innledningsvis henvist til G som var minoritetsrådgiver på ã videregående skole.
Som det fremgår ovenfor har E avgitt en detaljert forklaring om forholdene i tiltalebeslutningen, og retten finner også denne forklaringen troverdig.
At E skal ha diktet opp denne forklaringen fordi hun enten var sjalu eller ønsket mer frihet enn det hun hadde i sin familie, slik M (As lillebror) antydet i sin vitneforklaring, finner retten helt å kunne utelukke.
De forhold som er trukket frem av de tiltalte og deres forsvarere er etter rettens vurdering ikke egnet til å svekke Es forklaring.
A har blant annet for retten forklart at han umulig kan ha utsatt E for noen seksuelle overgrep i leiligheten til sine foreldre fordi han hevder at han ikke bodde der på denne tiden, men at han bodde hos noen kamerater. Han har videre forklart at foreldrenes leilighet kun har tre soverom, hvorav hans mor og far benyttet det ene, hans brødre benyttet det andre mens L, som er Es storesøster, benyttet det tredje alene. Årsaken til at Es storesøster bodde mye hos hans foreldre skyldtes i følge A at hun var mye syk, og at hun hadde behov for å slippe unna støyen fra sine lillesøstere som bodde hjemme hos hennes egne foreldre. A har framholdt at han bare traff E av og til før han kjøpte leiligheten på Ï i desember 2009, og at han aldri hadde overnattet i samme leilighet som henne før dette. A har videre forklart at han kun har hatt samleie med E en gang, og at dette skjedde etter at hun kom tilbake fra Irak i begynnelsen av mars 2010. A framholdt også at det var E som hadde tatt initiativet til dette samleiet ettersom hun i følge A kom naken ut av dusjen og la seg inntil han i sengen hans.
As mor og to brødre har også kommet med en tilsvarende versjon i sin forklaringer for retten om at A ikke bodde hjemme i leiligheten til sine foreldre, og hvordan romfordelingen der var. Es foreldre har på sin side benektet at E var gift med A. Begge hevder videre at E aldri har bodd i leiligheten til sin onkel og tante, og at hun heller aldri har bodd sammen med A etter at han kjøpte leiligheten på Ï. De har derimot forklart at E hele tiden bodde hjemme hos dem, og at hun kun besøkte sin tante og onkel. Es foreldre har også forklart at de verken har sett eller hørt at E har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep. De har derimot beskrevet E som en lykkelig jente.
Retten fester ingen lit til disse forklaringene. Som tidligere nevnt finner retten bevist utover enhver rimelig tvil at A og E ble gift i henhold til islamsk religion og tradisjon den 17. desember 2006. Retten viser videre til Unni Wikans redegjørelse om hvilke forpliktelser et slikt ekteskap utløser etter islam. Mannen har ensidig forsørgelsesplikt. Kvinnen har på sin side en forpliktelse til å ta seg av hjem, mann og familie, hvilket kan være byrdefullt ettersom dette kan innebære en rekke huslige forpliktelser og andre lydighetsytelser overfor mannen. Det er videre en utbredt forståelse i Midtøsten at svigerfamilien har rett til å påse at svigerdatteren oppfører seg ordentlig, lydig og dydig. Ekteskapet regulerer også seksuelle forhold i islam, og en av lydighetspliktene til kvinnen, i følge en almen forståelse, er å ha samleie når mannen måtte ønske. Unni Wikan har videre framholdt at jenter i tradisjonelle eller konservative samfunn giftes bort så snart de får menstruasjon, slik at man kan holde dem under kontroll.
Unni Wikans redegjørelse er etter rettens syn egnet til å underbygge den forklaring som E har gitt, mens forklaringene fra de tiltalte ikke fremstår som troverdige.
Det bemerkes videre at A for retten har forklart at han en periode var kjæreste med K. Hun har i sin vitneforklaring framholdt at det gikk en stund før A sa noe til henne om hans forhold til E, og at han først fortalte henne om dette i begynnelsen av 2008. K har forklart at A da sa at han var forlovet. I sin tidligere politiforklaring har K derimot gjennomgående fortalt at A sa til henne at han var gift. Hennes endrede forklaring for retten fremstår som en tilpasning til det A nå hevder i ettertid, og retten legger til grunn at det hun forklarte i politiavhøret medfører riktighet. A hadde fortalt henne at hans far hadde sagt at det hadde vært fint om A og broren giftet seg med sine kusiner, og at A og broren hadde gått med på dette. A hadde videre vist K noen bilder fra bryllupet, og sagt at han hadde giftet seg samme dag som sin bror, hvilket som tidligere nevnt var 17. desember 2006.
K har for øvrig forklart at hun også har truffet E og L (Es storesøster) sammen med A, og at hun da var blitt fortalt at L var gift med As storebror N. Fotoalbumet som politiet har beslaglagt inneholder også et bilde hvor N (As storebror) og L (Es storesøster) poserer sammen. N er på bildet kledd i mørk dress mens L er kledd i en bryllupslignende kjole. Retten finner videre grunn til å bemerke at L var 14 år og N var 21 år den 17. desember 2006. Det K er blitt fortalt om giftemålet mellom L og N tyder etter rettens syn klart på at det også var andre årsaker til at L bodde i leiligheten til sin onkel og tante enn det som de tiltalte har hevdet i retten. Retten fester heller ingen lit til hva de har forklart om romfordeling og at A angivelig ikke bodde i denne leiligheten. Retten legger derimot til grunn at E, i tråd med det hun har forklart, måtte sove i samme seng som A på et rom i leiligheten til hans foreldre når hun var der.
Etter rettens vurdering underbygges Es forklaring også av øvrige bevis i saken.
Retten viser blant annet til vitneforklaringen til O, som er en venninne av E. De gikk sammen på videregående skole, og O bodde også like i nærheten av Es foreldre. O har forklart at E fortalte henne at hun hadde vært gift med sin fetter i flere år. O har videre forklart at E måtte være hos tanten og onkelen sin i helgene og ferier. Dette hadde pågått i flere år, og O hadde også observert at E alltid ble hentet i en bil. Når O ringte hjem til Es foreldre fikk hun beskjed om at E var hos tanten sin. E hadde også fortalt O at hun blant annet hadde blitt slått av sin onkel, og at fetteren tvang henne til å ha sex. E hadde også fortalt O at hun fryktet hun var gravid en gang, og at hun da hadde tatt piller for å unngå dette. O har videre forklart at E ville komme seg ut av ekteskapet med sin fetter, men at dette ikke gikk. O hadde også hørt at Es storesøster L var gift.
P, som er en venninne av Es lillesøster, har for retten også forklart at E var hos tanten og onkelen sin i helgene og feriene da hun gikk på ungdomskolen. Når E begynte på videregående skole måtte hun også flytte dit og bo der på hverdagene. P har videre forklart at E ikke ville dette, men at hun da ble slått av sin onkel. Senere flyttet E til en leilighet sammen med fetteren sin, men i følge P trivdes ikke E der heller.
Retten bemerker videre at K har forklart at E sa hun ikke hadde noe imot at K giftet seg med A, men at det var vanskelig for E å skille seg på grunn av hennes familiesituasjon. E hadde videre sagt at hun hadde en blodsykdom som ville vare i 2–4 år, og at hun derfor ikke kunne gi A hans rettigheter. På spørsmål fra retten om hva E hadde ment med «rettigheter», svarte K at E ikke kunne ha sex med A. Vitneforklaringen til K styrker derfor etter rettens syn også forklaringen til E om at hun ikke ville leve i et ekteskapelig samliv med A, og at hun brukte en fiktiv blodsykdom som unnskyldning for å slippe ytterligere påtvungne samleier med ham.

Det vises for øvrig til at B i sin forklaring for retten har bekreftet at hun tok med E til

Irak, og at E ble undersøkt av en gynekolog der, samt at det etter undersøkelsen ble avdekket at E ikke hadde noen blodsykdom.
B har dessuten i sin forklaring for retten bekreftet at hennes mann kom hjem til deres leilighet den 17. august 2009 sammen med E. Hun har videre forklart at E da hadde med seg noen bøker og en liten veske med klær. Hennes mann var sint og sa at E skulle være hos dem. Neste dag hadde B ringt til Es mor, og hadde da fått høre at Bs mann hadde slått E før han tok henne med seg. J, som er Es lillesøster, har for retten også forklart at E ikke ønsket å bo hos sin onkel og tante. J hadde selv observert at hennes onkel ble sint da E ikke ville være med hjem til deres leilighet, og at han hadde slått E. J har også forklart at E hadde fortalt henne at hun både ble slått og voldtatt av A.
Ovennevnte forklaringer er etter rettens syn egnet til å underbygge Es forklaring på sentrale punkter. Hennes detaljerte forklaring fremstår for retten også som troverdig. Retten finner derfor heller ikke grunn til å trekke Es forklaring i tvil, og legger den til grunn.
Tiltalens post I, gjelder kun tiltalte nr. 1 A
Basert på Es forklaring, som retten ikke finner grunn til å trekke i tvil, finner retten bevist at A ved gjentatte anledninger i tiltalens angitte tidsrom tiltvang seg vaginalt samleie med E gjennom bruk av vold og truende adferd. Det legges til grunn at E ga klart uttrykk overfor A om at hun ikke ville ha samleie med han, men at han ikke aksepterte dette. Videre legges det til grunn at A slo henne i ansiktet med flat hånd, lugget henne i håret, dro av henne klærne og holdt hendene hennes fast for å gjennomføre samleiene med henne. Ved den første voldtekten, som fant sted i begynnelsen av 2007, truet A henne også med en lommekniv som han holdt mot hennes hals samtidig som han uttalte at han kunne kutte av henne halsen dersom han ikke fikk sine rettigheter.
E har forklart at hun naturlig nok ikke klarer tallfeste alle voldtektene som fant sted i den aktuelle perioden på rundt 3 år. Retten legger til grunn at E fra begynnelsen av 2007 og frem til 17. august 2009 måtte bo i leiligheten til As foreldre i helgene og skoleferier, og at hun da sov i samme seng som A på hans rom. Basert på Es forklaring legges det til grunn at A jevnlig tiltvang seg samleie med henne i denne perioden, men at omfanget kunne variere ut fra hvor mye A jobbet i helgene. Det samme gjelder perioden fra 17. august 2009 og frem til desember 2009 hvor E ble tvunget til å bo i denne leiligheten også om hverdagene da hun startet på ã videregående skole. Fra desember 2009 flyttet E sammen med A i en leilighet som han hadde kjøpt på Ï. Retten legger til grunn at det da gikk en periode hvor A ikke tiltvang seg samleier som følge av at E sa hun hadde en smittsom blodsykdom. Retten legger videre til grunn at den siste voldtekten fant sted i begynnelsen av mars 2010 rett etter at E kom tilbake fra Irak, og hvor det da var blitt avdekket at hun ikke hadde noen slik sykdom. Voldtektene i den aktuelle treårsperiode må anses som et sammenhengende straffbart forhold.
Retten finner etter dette bevist at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalen. Videre finnes bevist at han handlet forsettlig. Han blir derfor å domfelle for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a.
Tiltalens post II og III, gjelder alle tiltalte
Retten finner bevist at A tiltvang seg vaginalt samleie med E første gang da hun var under 14 år. E har tidfestet at den første voldtekten fant sted om vinteren før hun fylte 14 år, og at dette var ca. 2–3 månder etter at hun ble gift. Retten finner ikke grunn til å trekke hennes forklaring i tvil. Som det fremgår ovenfor legger retten videre til grunn at A tiltvang seg gjentatte samleier med henne etter dette i perioden som er beskrevet i tiltalens post II og III. Det er heller ingen tvil om at A da visste hvor gammel E var. Hun var hans kusine som han kjente godt, og han har også erkjent at det var som skrev inn fødselsdatoene til seg selv og E i fotoalbumet som politiet har beslaglagt.
Retten finner etter dette bevist at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post II og III. Videre finnes bevist at han handlet forsettlig. Han blir derfor å domfelle for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og straffeloven § 196 første ledd.
De øvrige tiltalte er alle tiltalt for å ha medvirket til As overtredelser av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og straffeloven § 196 første ledd. Det følger av straffeloven § 205 at disse straffebudene også ranmmer den som medvirker til handlingen.
Retten finner det bevist utover enhver rimelig tvil at det både for Es og As foreldre fremsto som sikkert eller overveiende sannsynlig at A ville ha gjentatte samleier med E i tiltalens post II og III angitte tidsrom. Det vises i denne forbindelse til Unni Wikans redegjørelse om hvilke forpliktelser et ekteskap utløser etter islam, herunder at det regulerer seksuelle forhold, og at en av lydighetspliktene til kvinnen er å ha samleie når mannen måtte ønske. Retten bemerker videre at A var nær 20 år da bryllupet fant sted, og at E måtte overnatte i hans seng hjemme i leiligheten til hans foreldre når hun var der.
Retten ser det da slik at både Es og As foreldre har medvirket til de samleier som fant sted mellom A og E. As og Es fedre var enige om giftemålet, og hadde hatt flere møter om dette i forkant. As mor kjøpte både kjole og ring til E forut for bryllupet, og arrangerte også en fest i deres leilighet rett etter vielsen. Es mor var til stede under vielsen og bryllupsfesten. Hun forlot videre leiligheten etter at festen var over, og hun lot da E være igjen i leiligheten til sin onkel og tante hvor datteren måtte overnatte i samme seng som A. Videre måtte E være i leiligheten til sin onkel og tante hver helg og i skoleferier i tiltalens post II og III angitte tidsrom, og hvor hun da også måtte overnatte i samme seng som A.
Etter rettens vurdering har både As og Es foreldre tilskyndet de samleier som fant sted, og de har gjennom sin opptreden styrket As forsett i denne forbindelse. Retten er ikke i tvil om at A så det slik at han hadde fått samtykke til å ha samleie med sin kusine, og at både As og Es foreldre også forsto dette.
Under enhver omstendighet finner retten det klart at foreldrene til E og A også vil være ansvarlig som følge av passiv medvirkning. Retten viser i denne forbindelse til at E var et barn, og at de gjentatte samleiene fant sted mens hun dels var under 14 år og dels mens hun var under 16 år. Etter rettens vurdering fungerte både As og Es foreldre som omsorgspersoner for henne, og de hadde utvilsomt en plikt til å avverge så alvorlige integritetskrenkelser mot et barn. Hver og en hadde både tid, mulighet og foranledning til å hindre disse straffbare handlingene som pågikk over et meget langt tidsrom. Dette gjelder selv om det var slik at Es foreldre og tante følte det slik at de etter islam var forpliktet til å følge det som Es onkel hadde bestemt. Retten nevner for øvrig at barnevernet også har fulgt familien til E siden 1998, men at ingen av de tiltalte har gjort noe forsøk på å varsle barnevernet i sakens anledning.
Retten finner etter dette bevist at B, C og D har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post II og III. Videre finnes bevist at hver av de tiltalte har handlet forsettlig. De blir således å domfelle for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ og straffeloven § 196 første ledd.
Tiltalens post IV og V, gjelder alle tiltalte
Basert på Es forklaring legger retten til grunn at alle de tiltalte raskt ble klar over at E ikke ville leve i et ekteskapelig samliv med sin fetter. Retten finner videre bevist at E ble utsatt for gjentatte fysiske avstraffelser fra A og sin onkel i tiltalens angitte tidsrom når de mente at hun ikke hadde utført sine plikter i hjemmet eller når hun på annen måte var ulydig. Begge to drapstruet også E ved flere anledninger når hun ga uttrykk for at hun ville ut av ekteskapet og sa hun vurderte å varsle enten barnevernet eller politiet. E ble også tildelt ørefiker av sin tante et par ganger. Det legges videre til grunn at tanten også var en pådriver til at E ble fysisk avstraffet av sin onkel og A ettersom tanten varslet dem hver gang hun mente E ikke hadde gjort sine plikter godt nok. De fysiske avstraffelsene skjedde jevnlig i hele treårsperioden og besto for det meste av slag med flat hånd i Es ansikt. A benyttet i tillegg også andre avstraffelser ved at han lugget E i håret og spraket henne på beina. E ble videre mot sin vilje tvunget til å leve i et ekteskaplig samliv med A i leiligheten til hans foreldre, hvor hun også ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep. Da E tok kontakt med sin tante og sa at hun ikke ville ha sex med A, fikk hun til svar at hun hadde plikt til dette ettersom hun var gift med A. Det dreier seg her om gjentatte krenkelser over et langt tidsrom.
Retten finner det klart at ovennevnte handlinger rammes av både straffeloven § 219 første ledd og § 222 første ledd første straffalternativ. Retten finner videre bevist at både A og hans mor hadde en aktiv rolle hva angår de fysiske og psykiske krenkelser som E ble utsatt for, og at begge også aktivt bidro til at E rettsstridig ble tvunget til å leve i et ekteskaplig samliv med A i deres husstand.
Retten finner etter dette bevist at både A og B har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post IV og V. Videre finnes bevist at begge handlet forsettlig. De blir derfor begge å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og § 222 første ledd første straffalternativ.
Foreldrene til E er også tiltalt for medvirkning til ovennevnte overtredelser. Etter bevisførselen er det ingen holdepunkter for at de har utøvd noen form for vold mot sin datter. Retten finner imidlertid at vilkårene for at hennes foreldre kan dømmes for passiv medvirkning også er oppfylt her. Det vises i denne forbindelse til hvordan det religiøse giftemålet mellom A og E kom i stand, samt at retten har funnet det bevist at begge hennes foreldre medvirket til de samleier som fant sted mellom A og deres datter da hun var under 14 og 16 år, jf. tiltalens post II og III ovenfor. E fortalte sin mor at hun ikke ville ha sex med A. Hun fikk imidlertid ingen hjelp i denne forbindelse ettersom moren uttalte at det ikke var noe hun kunne gjøre. Da E fortalte sin mor om de fysiske avstraffelsene hun ble utsatt for under sitt samliv med A og hans foreldre, svarte hennes mor bare at dette var vanlig i deres kultur.
Retten er ikke i tvil om at begge Es foreldre visste at deres datter ikke ville leve i noe ekteskapelig samliv med sin fetter, og at de også visste at deres datter ble utsatt for vold og trusler i leiligheten til sin onkel og tante hvor hun var tvunget til å bo sammen med sin fetter. E har forklart at alle i hennes familie visste at hun ble slått der, og retten finner ikke grunn til å betvile dette. Retten viser i denne forbindelse også til episoden som fant sted i leiligheten til Es foreldre den 17. august 2009. E skulle da begynne på videregående skole, og hun hadde klart tilkjennegitt at hun ikke ville leve i noe ekteskaplig samliv med sin fetter i leiligheten til sin onkel og tante. Dette ble ikke respektert, og Es onkel kom til hennes foreldres leilighet sammen med A og to av hans brødre. Både Es far, mor og søstere var da til stede i leiligheten. Onkelen samlet alle de tilstedeværende i stuen. Da E fortsatt nektet å bli med, ble hun både truet og slått av sin onkel foran alle de tilsteværende. E ble deretter tvunget til å pakke noen av sine ting før hun ble tatt med hjem til sin onkel og tantes leilighet. Da E senere tok opp med sin far hvorfor han ikke hadde grepet inn, svarte faren at det ikke var noe han kunne gjøre. E har for øvrig også forklart at hun flere ganger sa til sin far at hun ville skilles fra A, og at faren hennes da hadde svart at det ikke var noe han kunne gjøre.
Etter rettens vurdering har Es foreldre gjennom sin passive opptreden også gitt et konkludent samtykke til at E ble tvunget til å leve i et ekteskapelig samliv med sin fetter, og at hun kunne bli fysisk avstraffet dersom hun var ulydig. Retten finner videre bevist at de øvrige tiltalte la til grunn at de hadde et slikt samtykke, og at Es foreldre også forsto dette.
Retten bemerker at Es far og mor hadde omsorgsansvar for sin datter. Det vises til barneloven § 30 som fastslår at barnet har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret, og at barnet ikke må bli utsatt for vold eller andre handlinger som kan skade barnets fysiske eller psykiske helse. Retten finner det klart at både Es far og mor utvilsomt hadde en plikt til å avverge så alvorlige integritetskrenkelser mot sitt barn som det her er tale om. Etter rettens vurdering hadde hver av dem også både tid, mulighet og foranledning til å hindre de straffbare handlingene som pågikk over et meget langt tidsrom. Dette gjelder selv om det var slik at Es foreldre følte det slik at de etter islam var forpliktet til å følge det som Es onkel hadde bestemt. For øvrig hadde barnevernet som tidligere nevnt også fulgt familien til E siden 1998, men verken Es mor eller far gjorde noe forsøk på å varsle barnevernet i sakens anledning.
Retten finner etter dette bevist at C og D har forholdt seg som beskrevet i tiltalens post IV og V. Videre finnes bevist at begge handlet forsettlig. De blir derfor å domfelle for overtredelse av straffeloven § 219 første ledd og § 222 første ledd første straffalternativ.
Straffutmåling
Ingen av de fire tiltalte er etter det opplyste straffet tidligere. Samtlige er nå funnet skyldige etter tiltalebeslutningen.
A skal i likhet med de tre øvrige tiltalte domfelles for overtredelser av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ. I tillegg skal han også domfelles for gjentatte voldtekter av sin kusine begått i løpet av en treårsperiode, jf. straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a.
Retten bemerker at det har funnet sted lovendringer både i 1992 og 2000 hvor det er foretatt en gradvis skjerpelse av straffen for seksuallovbrudd overfor barn. I storkammeravgjørelsen i Rt–2009–1412 har Høyesterett i avsnitt 34 gitt uttrykk for at denne straffeskjerpelsen også bør fortsette. Nærværende sak er spesiell og det er vanskelig å finne sammenlignbar rettspraksis. Det vises til en avgjørelse i Rt–2003–740 som gjaldt voldtekt til samleie med en jente på 14 år og 11 måneder hvor straffen ble satt til ubetinget fengsel i 4 år. Den domfellelsen gjaldt riktig nok også en legemsbeskadigelse som ikke hadde noe med voldtekten å gjøre. Videre viser retten til en dom fra Gulating lagmannsrett av 13. august 2010 (LG–2010–59283) hvor en mann ble dømt til ubetinget fengsel i 4 år for ett tilfelle av voldtekt overfor en irakisk kvinne mens de begge oppholdt seg på et asylmottak. Retten anser at nærværende sak er langt mer alvorlig ettersom den gjelder gjentatte voldtekter til samleie begått jevnlig i løpet av en treårsperiode mens fornærmede både var under 14 og 16 år. Det er på det rene at seksuelle overgrep som begås mot barn medfører en betydelig fare for skadevirkninger, og retten viser i denne forbindelse til uttalelser i Rt–2010–124 avsnitt 14 og 21.
Ved straffutmålingen må det videre legges betydelig vekt på at fornærmede mot sin vilje ble tvunget til å leve i et ekteskapelig samliv med sin fetter i leiligheten til hans foreldre, og at hun under dette samlivet også ble utsatt for gjentatte fysiske avstraffelser både av sin fetter, onkel og tante. Fornærmede ble også drapstruet av både sin fetter og onkel da fornærmede ga uttrykk for at hun ville ut av dette ekteskapet og samlivet.
Retten til selv å bestemme hvem man skal være gift med, er en grunnleggende menneskerettighet. Høyesterett har i Rt–2006–140 i avsnitt 25 også uttalt at tvangsekteskap er en grov krenkelse av individets frihet og selvstendighet og nesten uten unntak også en grov krenkelse av råderetten over egen kropp. I nærværende sak er det ikke tatt ut tiltale for overtredelse av tvangsekteskapsbestemmelsen i straffeloven § 222 annet ledd, hvilket retten antar har sammenheng med at ekteskapet i dette tilfellet ikke ble registrert ved en domstol, jf. Rt–2006–140 avsnitt 22. Retten er imidlertid ikke i tvil om at ekteskapet skjedde i henhold til islamsk religion og tradisjon. Det ble videre forventet og krevd at fornærmede skulle leve og opptre som sin fetters kone med de forpliktelser som dette innebærer etter deres religion og tradisjon.
Retten anser at overtredelsene av straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ også kvalifiserer til en lang ubetinget fengselsstraff når det ses hen til de krenkelser, overgrep, trusler og tvang som fornærmede ble utsatt for over en treårsperiode.
Retten finner ikke grunn til å betvile at fornærmede har levd i konstant frykt for å bli utsatt for seksuelle overgrep og fysiske avstraffelser i det hjem hvor hun var tvunget til å bo. Fortvilelsen hennes illustreres også ved at hun til slutt brukte en fiktiv blodsykdom som unnskyldning for å unngå at A tiltvang seg ytterligere samleier med henne. Fornærmede har følgelig vært utsatt for ekstreme psykiske belastninger over lang tid. Det foreligger derfor naturlig nok også en fare for at hun kan komme til å få store skadevirkninger i ettertid, men det er vanskelig å si noe sikkert om graden av dette i dag. Fornærmede er i dag 17 år, og hun bor nå hos en fosterfamilie på hemmelig adresse. Fornærmede har forklart at hun fortsatt lever i frykt for alvorligere represalier som følge av at hun har brutt ut av ekteskapet, hvilket hun sier har brakt skam over hele hennes familie. Unni Wikan har i sin sakkyndigforklaring for retten bekreftet at det som fornærmede har gjort rammer æren til begge familier. Familiene har mistet sin ære fordi de har vist at de ikke har hatt kontroll over hennes moralske oppførsel når hun brøt ut av ekteskapet. I følge Wikan kan voldelige represalier overfor fornærmede, eller at hun utstøtes, være måter å gjenopprette æren på.

Det kan muligens ikke ses bort fra at A kan ha følt seg forpliktet til å gifte seg med sin kusine da han ble spurt av sin far om dette. Retten finner imidlertid at det ikke kan legges særlig vekt på dette ved straffutmålingen. Det bemerkes at A var over 20 år da han voldtok sin kusine første gang. Etter rettens vurdering kan heller ikke en eventuell følt forpliktelse til

å gifte seg under noen omstendighet forsvare eller unnskylde de alvorlige og gjentatte straffbare handlinger han er funnet skyldig i å ha begått overfor sin kusine.
Aktor har nedlagt påstand om at A idømmes en ubetinget fengselsstraff på 5 år og 6 måneder. Sett hen til de alvorlige forhold han nå skal domfelles for, og de skjerpende omstendigheter som foreligger i saken, finner retten at aktors strafforslag ikke er for strengt. Retten har også vurdert om A bør idømmes en strengere straff enn dette. Etter en samlet vurdering har retten under en viss tvil likevel kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 5 år og 6 måneder. Ved straffutmålingen er straffeloven § 62 første ledd iakttatt. På hovedforhandlingens siste dag utgjorde varetektsfradraget 321 dager. På domstidspunktet utgjør varetektsfradraget 340 dager.
I forhold til de tre øvrige tiltalte i saken, som er fornærmedes far, mor og tante så har aktor nedlagt påstand om at de alle idømmes en ubetinget fengselsstraff på 2 år og 6 måneder. Etter rettens vurdering er denne straffepåstanden for mild.
Unni Wikan har i sin sakkyndigforklaring framholdt at ekteskapsinngåelse i muslimske land normalt er en sak mellom to familier, og ikke bare mellom to individer. Mønsteret ved arrangerte ekteskap er at det inngås avtale mellom menn i de to familiene, men i følge Wikan kan kvinner også være pådrivere og spille en betydelig rolle i beslutningsprosessen.
Etter rettens vurdering var verken A eller E noen pådrivere i forhold til ekteskapsinngåelsen. Etter bevisførselen fremstår det derimot som klart at dette var noe som deres foreldre først og fremst ønsket. Foreldrenes etterfølgende opptreden viser dessuten at de lojalt forholdt seg til ekteskapsinngåelsen på tross av at de åpenbart så at denne var til skade for E.
As foreldre og Es foreldre har riktig nok hatt ulike roller, men de har alle medvirket til at E ble tvunget til å leve i et ekteskapelig samliv med sin fetter over en treårsperiode, og hvor hun i denne perioden jevnlig ble utsatt for seksuelle overgrep, vold og trusler. Retten finner for øvrig grunn til å bemerke at slike ekteskap, hvor en liten jente giftes bort, heller ikke ville ha vært mulig å gjennomføre dersom ikke begge familier hadde stilt seg bak ekteskapet. Medvirkningen fra begge familier gjør også at oppdagelsesrisikoen er liten i slike tilfeller. Retten finner ikke grunn til å betvile at det er en meget høy terskel for å bryte ut av slike ekteskap. Dette kan føre til at vedkommende blir utstøtt fra familiene samt fare for alvorlige represalier. Det vises i denne forbindelse til at E også ble drapstruet av sin onkel og fetter da hun tok opp dette, og at hun fortsatt lever i frykt for represalier. Når E i tillegg ikke fikk noen som helst hjelp eller støtte fra sine foreldre sier det seg selv hvor vanskelig det må ha vært for henne å bryte ut.
Etter rettens syn er det for stor forskjell i aktors straffepåstand når det gjelder forholdet mellom A (5 år og 6 måneder) og de tre øvrige tiltalte (2 år og 6 måneder). A skal riktig nok også domfelles for gjentatte voldtekter til samleie av E over en treårsperiode. Retten bemerker imidlertid at både Es far, mor og tante skal domfelles for medvirkning til de gjentatte samleiene som A hadde med E i den angitte tidsperiode i tiltalens post II og III da E var under 14 og 16 år. Når det også ses hen til at alle visste at E ikke ville leve i noe ekteskapelig samliv med A, og at hun ble tvunget til å bo sammen med han, finner retten at det også er grunnlag for å idømme Es far, mor og tante en lengre fengselsstraff enn det aktor har påstått.
Retten viser videre til en dom i Rt–2006–140 hvor en kurdisk mann man dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for ved vold og trusler å ha forsøkt å tvinge sin eldste datter til å inngå et ekteskap, jf. straffeloven § 222 annet ledd første straffalternativ, jf. § 49. Høyesterett la i skjerpende retning vekt på at fornærmede bare var 17 år da hun ble forsøkt tvunget til å inngå ekteskap. Høyesterett bemerket videre at det eneste forholdet som kunne trekkes frem i formildende retning, var at det ekteskap som ble forsøkt fremtvunget, ikke hadde resultert i noe samliv.
Retten anser at nærværende sak er langt mer alvorlig. E var kun 13 år da hun ble giftet bort til sin fetter. Giftemålet resulterte også i et tvunget samliv med hennes fetter hvor hun i løpet av en treårsperiode både ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, vold og trusler.
Etter rettens vurdering kvalifiserer de forhold som Es far, mor og tante nå skal domfelles for til en fengselsstraff på rundt 3 år og 6 måneder.
B er tanten til E. Retten anser at hun har hatt en aktiv rolle både hva angår ekteskapsinngåelsen og de straffbare forhold som E senere ble utsatt for. Hun kjøpte inn ring og kjole til E forut for bryllupet, og hun arrangerte også bryllupsfesten som ble avholdt rett etter vielsen. Det var videre B som ba E gjenta ordene som imamen sa. E ble tvunget til å bo sammen med A i leiligheten til B og hennes ektemann, og E måtte da sove i samme seng som A på hans rom. E ble videre utsatt for gjentatte fysiske avstraffelser der. I tillegg til at B selv ga E noen ørefiker var hun også en pådriver til at E ble slått av A og sin onkel ettersom B varslet dem hver gang hun mente at E ikke hadde utført sine plikter i hjemmet godt nok. Da E sa til B at hun ikke ville ha sex med A, svarte B at hennes sønn hadde rett til dette ettersom han var hennes ektemann. Det var også B som tok med seg E til Irak. E ble der fremstilt for en gynekolog, og det ble da avdekket at E ikke hadde noen blodsykdom, slik at E ikke lenger kunne bruke dette som noen unnskyldning for å unngå ytterligere påtvunge samleier med A.
Etter en samlet vurdering finner retten at straffen for B passende kan settes til ubetinget fengsel i 3 år og 6 måneder. Ved straffutmålingen er straffeloven § 62 første ledd iakttatt. Til fradrag i straffen går 340 dager for utholdt varetekt.
D er faren til E. Det var han og As far som ble enige om giftemålet etter at det hadde vært avholdt flere møter mellom familiene. Etter giftemålet måtte hans datter bo og sove sammen med A i leiligheten til hans foreldre. D visste at det da også ville finnes sted en rekke samleier mellom A og hans datter som kun var 13 år da hun ble giftet bort. Retten finner dette klart straffeskjerpende, og allmennpreventive hensyn tilsier her en streng reaksjon. Retten finner det også klart skjerpende at D ikke foretok seg noe da hans mindreårige datter ba om hjelp til å komme ut av samlivet med A. E sa flere ganger til sin far at hun ville skilles, men han svarte hver gang at det ikke var noe han kunne gjøre, og nevnte i denne forbindelse også sitt rykte. D forholdt seg også helt passiv da Es onkel kom hjem til deres leilighet hvor onkelen både slo og truet E før hun ble tvunget med hjem til leiligheten til sin onkel og tante for å fortsette samlivet med A der. Ds holdning til sin mindreårige datter virker å ha vært hun måtte finne seg i grove integritetskrenkelser ettersom hun nå var gift, og at giftemålet som han selv hadde vært med på å bestemme, ikke var noe som kunne omgjøres, selv om dette åpenbart var til skade for hans datter.
Forsvarerne til Es foreldre har vist til at E har sagt at hun ikke ønsker at hennes foreldre skal bli straffet. Retten finner imidlertid grunn til å bemerke at det ikke er noen tvil om at E føler seg grovt sviktet av sine foreldre. I sine forklaringer for retten har begge hennes foreldre framholdt at det ikke fant sted noe giftemål, at E bodde hjemme hos dem hele tiden, at de verken har sett eller hørt at E har vært utsatt for vold eller seksuelle overgrep, men de har derimot beskrevet E som en lykkelig jente. Retten finner ikke grunn til å betvile at den totale benektelsen fra hennes foreldrene kan oppleves som en ny krenkelse for E, hvilket også må anses som en skjerpende omstendighet.
Etter en samlet vurdering finner retten at straffen for D passende kan settes til ubetinget fengsel i 3 år og 6 måneder. Ved straffutmålingen er straffeloven § 62 første ledd iakttatt. Til fradrag i straffen går 340 dager for utholdt varetekt.
C er moren til E. Etter rettens vurdering støttet også hun opp om giftemålet ved sin opptreden. C var til stede under vielsen og bryllupsfesten. Etter bryllupsfesten lot C sin 13 år gamle datter være igjen i leiligheten til onkelen og tanten hvor E måtte overnatte i samme seng som sin nær 20 år gamle fetter. De samme skjepende omstendigheter som foreligger i forhold til Cs ektemann gjøre seg også gjeldende i forhold til henne, og retten viser derfor til sine bemerkninger ovenfor. Det vises ellers til at E flere ganger sa til sin mor at hun ikke ville ha sex med A, at hun ble utsatt for gjentatte fysiske avstraffelser og at hun ikke ville være gift med A. C svarte at det ikke var noe hun kunne gjøre med dette, og hun synes således å ha inntatt den samme avvisende holdningen overfor sin mindreårige datter som sin ektemann.
Retten finner at straffen for C også bør settes til fengsel i 3 år og 6 måneder, men er kommet til at store deler av denne straffen bør gjøres betinget. Etter bevisførselen har retten fått et klart inntrykk av at C er det minst resurssterke av foreldrene til E og A. Det er videre fremlagt en erklæring fra psykologspesialist Berit Oust av 5. mai 2010 hvor det fremgår at C har psykiske problemer. Hun har videre en somatiseringslidelse (hovuddiagnose) og vedvarende personlighetsforandringer etter katastrofale livshendelser (bidiagnose). Under konsultasjoner er hun beskrevet som hjelpeløs og avhengig av sin ektemann. Hennes funksjonsevne blir videre vurdert som dårlig. Tilsvarende vurderinger fremgår også av et brev fra ? barnevernstjeneste av 2. juli 2010.
Etter en samlet vurdering finner retten at straffen for C passende kan settes til fengsel i 3 år og 6 måneder, hvorav 2 år og 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år. Ved straffutmålingen er straffeloven § 62 første ledd iakttatt. Til fradrag i den ubetingede del av fengselsstraffen går 70 dager for utholdt varetekt.
Oppreisningskrav
Det følger av skadeserstatningsloven § 3–5 første ledd bokstav b at den som forsettlig eller grovt uaktsomt har tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3–3 kan «pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikkeøkonomisk art.»
Vilkårene for å tilkjenne fornærmede oppreisning etter denne bestemmelsen er klart oppfylt. Bistandsadvokaten har imidlertid gjort gjeldende at hver av de fire tiltalte har påført fornærmede separate krenkelser som de enkeltvis må betale henne oppreisning for med henholdsvis kr 300.000, kr 250.000, kr 200.000 og kr 250.000. Videre har bistandsadvokaten anført at de fire tiltalte også skal hefte solidarisk for det samlede oppreisningsbeløp på kr 1.000.000.
Retten bemerker at de krav som bistandsadvokaten har fremsatt på vegne av fornærmede, og de anførsler som ligger til grunn for kravene, i hovedsak er basert på uttalelser i en Høyestrettsdom i Rt–2008–65 avsnitt 64 til 96. Den saken gjaldt utmåling av oppreisningserstatning for en gruppevoldtekt, og det særlige spørsmål som saken reiste var om ansvar skulle ilegges solidarisk eller pro rata. Dommen ble avsagt under dissens 4–1. Høyesteretts flertall kom til at partene heftet solidarisk for et oppreiningsbeløp på kr 200.000. De avsnitt som bistandsadvokaten har vist til i denne dommen refererer seg til mindretallets syn. Flertallet kom derimot til at det ikke var grunnlag for å fastsette et individuelt oppreisningsansvar. I avsnitt 51 bemerket flertallet at når flere hefter for samme skade, er hovedregelen i norsk rett at de er solidarisk ansvarlige. Når det gjelder den nærmere begrunnelse for ileggelse av solidaransvar uttalte flertallet følgende i avsnitt 55:
«For at bestemmelsen om solidaransvar skal få anvendelse, må det som nevnt dreie seg om erstatning for «samme skade», jf. § 5–3 nr. 1 annet punktum. Det er ikke tvilsomt at G ble utsatt for en rekke krenkelser i leiligheten i –––veien. Fire av ankemotpartene hadde samleie med henne, noen av dem flere enn én gang. C bet henne i brystet da hun forsøkte å sette seg til motverge. Jeg kan imidlertid vanskelig se at det i forhold til ankemotpartene foreligger mer enn én – stor – skade som G kan kreve erstatning for. Etter mitt syn vil det være vanskelig å fastsette oppreisningsansvar særskilt for hver av de fem skadevolderne. De har alle hver på sin måte bidratt til skaden. Og slik jeg ser det, er krenkelsen av henne blitt større fordi ankemotpartene samlet har forgrepet seg mot henne. De har også medvirket til hverandres overgrep.»
Retten ser nærværende sak på samme måte. Det er ikke tvilsomt at fornærmede har blitt utsatt for en rekke krenkelser, men den skade hun er påført er sammensatt, og den er etter rettens syn et resultat av giftemålet og de straffbare handlinger som fornærmede ble utsatt for under det ekteskaplige samlivet med sin fetter. Slik retten ser det har alle de fire tiltalte på sin måte bidratt til skaden. De har også medvirket til de straffebare handlingene, og retten viser i denne forbindelse til sine tidligere bemerkninger om dette.
Retten er således kommet til at det ikke er grunnlag for et individuelt oppreisningsansvar for hver av de tiltalte slik bistandsadvokaten har anført. Det skal etter dette fastsettes ett oppreisningsbeløp som de fire tiltalte er solidarisk ansvarlig for.
Når det gjelder utmålingen kan retten ikke se at det foreligger noen rettpraksis som er direkte sammenlignbar med nærværende sak som er meget spesiell. I dommen i Rt–2008–65 bemerket flertallet i avsnitt 56 at en oppreiningserstatning på kr 200.000 i alle fall ikke var for høyt i den saken som gjaldt en meget grov gruppevoldtekt.
Fornærmede ble i dette tilfellet giftet bort da hun var 13 år, og hun har under det påtvungne ekteskapelige samlivet med sin fetter blitt utsatt for gjentatte seksuelle overgrep, vold og trusler over en treårsperiode. Skadevolderne er også hennes nærmeste familie, og alle hennes henvendelser om hjelp til å komme ut av dette samlivet ble konsekvent avvist av hennes familiemedlemmer. Det dreier seg her om en mindreårig jente som har levd i konstant frykt for seksuelle overgrep og vold i det hjem hun var tvunget til å bo. Hun har følgelig vært utsatt for ekstreme psykiske belastninger over lang tid. Det foreligger derfor også en fare for at hun kan komme til å få store skadevirkninger i ettertid. Hun lever fortsatt i frykt for at hun kan bli utsatt for represalier.
Retten finner etter en samlet vurdering at oppreisningen passende kan settes til kr 250.000. De tiltalte er solidarisk ansvarlige. Det er videre fremsatt krav om forsinkelsesrenter som tas til følge.
Sakskostnader
Sakskostnader er ikke påstått, og retten finner etter omstendighetene heller ikke grunn til å idømme dette. Retten har i denne forbindelse sett hen til at de tiltalte er idømt lange fengselsstraffer, samt at de også er dømt til å betale et betydelig oppreisningsbeløp til fornærmede.
Dommen er enstemmig.

Slutning

1. A, født *.*.1987, dømmes for overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav a, jf. annet ledd bokstav a, straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 5 – fem – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen går 340 – trehundreogførti – dager for utholdt varetekt.
2. B, født *.*.1963, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen går 340 – trehundreogførti – dager for utholdt varetekt.
3. C, født *.*.1971, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder, hvorav 2 – to – år og 6 – seks – måneder i medhold av straffeloven §§ 52–54 gjøres betinget med en prøvetid på 2 – to – år. Til fradrag i den ubetingede del av fengselsstraffen går 70 – sytti – dager for utholdt varetekt.
4. D, født *.*.1970, dømmes for overtredelse av straffeloven § 195 første ledd første straffalternativ, straffeloven § 196 første ledd, straffeloven § 219 første ledd og straffeloven § 222 første ledd første straffalternativ, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 3 – tre – år og 6 – seks – måneder. Til fradrag i straffen går 340 – trehundreogførti – dager for utholdt varetekt.
5. A, B, C og D dømmes in solidum til å betale 250.000 – tohundreogfemtitusen – kroner i oppreisning til E innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.
6. Saksomkostninger ilegges ikke.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden