Tvangsekteskap.net


Gå til innholdet

Toten, ikke ugyldighet TR

Lov og rett > Dommer

INSTANS: Toten tingrett - Dom.
DATO: 2002-04-08
PUBLISERT: RG-2002-981 (151-2002)
STIKKORD: Familierett. Tvangsekteskap. Ekteskapsloven §16 tredje ledd.
SAMMENDRAG: Sak mellom to irakiske statsborgere om gyldighet av ekteskap inngått i Jordan i 1998. Ekteskapet kom i stand etter kontakt mellom mannen og kvinnens far. Mannen var ikke selv til stede under vielsen, men var representert ved stedfortreder. Kvinnen, som ikke hadde møtt ektefellen før under hovedforhandlingen, anførte at ekteskapet var inngått med tvang mot hennes vilje. Retten fant det ikke tilstrekkelig bevist at det i forbindelse med inngåelse av ekteskapet var utøvet slik tvang overfor henne som kunne medføre at ekteskapet ble kjent ugyldig etter ekteskapsloven §16 tredje ledd.
SAKSGANG: Toten tingrett i sak nr: 01-00495 A.
PARTER: A (advokat Harald Gjølme v/ adv.flm. Knut Erling Nyheim mot B (advokat Sjur Lohne v/ advokat Lars Braastad).
FORFATTER: Tingrettsdommer Kristian Lous.

Saken gjelder krav om omstøtelse av ekteskap etter ekteskapsloven §16, tredje ledd.
Saksøkeren, A er født - - - 1964. Saksøkte B er født - - - 1954. Begge er irakiske statsborgere. Ekteskap mellom saksøkeren og saksøkte ble inngått i Amman i Jordan 19. oktober 1998. Saksøkte var ikke selv til stede under vielsen, men var representert ved stedfortreder. Det foreligger skriftlig fullmakt datert 7. september 1998 fra saksøkte til vedkommende stedfortreder til å representere saksøkte ved inngåelsen av ekteskap med saksøkeren. Ved ekteskapets inngåelse, bodde saksøkte i Norge, og har siden oppholdt seg her. Saksøkeren oppholdt seg i Amman i Jordan da ekteskapet ble inngått.
Saksøkeren har vært gift en gang tidligere. Det forrige ekteskapet ble oppløst ved kjennelse avsagt av Karakh byfogd 1. juni 1994.
Saksøkerens far kom til Norge i slutten av 1997. Etter farens søknad om familiegjen-forening fikk saksøkerens to mindreårige søsken komme til Norge. Det er opplyst at sak-søkeren, fordi hun var over 18 år, ikke fikk innvilget oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av søknad om familiegjenforening fra faren. Saksøkeren har opplyst at hun flyttet fra Bagdad til Amman i mai 1998. Etter at hun hadde inngått ekteskap med saksøkte, søkte saksøkeren selv om familiegjenforening med saksøkte via den norske ambassaden i Amman. Søknaden ble avslått, idet saksøkte ikke kunne dokumentere at han hadde tilstrekkelig inntekt til å forsørge saksøkeren. Saksøkte fikk senere arbeid ved - - -produkter, og vilkåret om underhold av saksøkeren ble oppfylt. Dokumentasjon om dette ble etter det som er opplyst, oversendt Justisdepartementet. Den 10. mai 2001 ga Utlendingsdirektoratet (UDI) arbeidstillatelse til saksøkeren i familiegjenforening med saksøkte. Etter ekteskapsinngåelsen med saksøkte, og inntil tillatelsen fra UDI forelå, oppholdt saksøkeren seg i Amman. Den 27. mai 2001 ankom saksøkeren Norge. Ved ankomst til Norge ble saksøkeren møtt av sin mor og bror som allerede oppholdt seg i Norge. Saksøkte var ikke varslet om saksøkerens ankomst til Norge.
Saksøkeren og saksøkte har ikke bodd sammen. De har begge opplyst at de ikke har truffet hverandre før hovedforhandlingen i retten 19. februar 2002.
Saksøkeren hevder at ekteskapet med saksøkte er arrangert av hennes far og mot hennes vilje. Saksøkeren krever nå ekteskapet omstøtt etter ekteskapslovens §16 tredje ledd. Det hevdes at ekteskapet er inngått med tvang.
Saksøkte mener at vilkårene for omstøtelse av ekteskapet ikke er til stede. Etter saksøktes oppfatning er ekteskapet ikke inngått ved rettsstridig tvang, og andre omstøtelsesgrunner finnes heller ikke.
Saksøkeren ved sin prosessfullmektig advokat Harald Gjølme v/ advokatfullmektig Knut Erling Nyheim, har ved stevning innkommet til Toten herredsrett 3. august 2001, reist søksmål med krav om omstøtelse av ekteskapet med saksøkte.
Saksøkte har ved sin prosessfullmektig tatt til motmæle i tilsvar av 23. november 2001 og påstått seg frifunnet.
Retten berammet opprinnelig saksforberedende møte i saken. Etter at tilsvar var inngitt fra saksøktes side, ble det ikke lenger ansett å være behov for å avholde et saksforberedende rettsmøte.
Hovedforhandling ble holdt i rettens lokaler i Gjøvik 19. februar 2002. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ført to vitner og forøvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Saksøkeren har i hovedsak anført:
Ekteskapet er arrangert av saksøkerens far. Saksøkeren har ikke møtt ektefellen før under hovedforhandlingen. Ekteskapet er inngått ved stedfortreder for mannens del. Ekteskapet er inngått i tråd med islams lov og tradisjon og er således gyldig der det er inngått.
Ekteskapet er inngått med tvang mot saksøkerens vilje og kan av den grunn kreves omstøtt etter ekteskapslovens §16 tredje ledd. Norske regler om omstøtelse kommer til anvendelse.
Det anføres ikke at tvangen i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet er utøvet av saksøkte. Dette er heller ikke noe vilkår for å kunne kreve omstøtelse.
Motivene til saksøkers far for å arrangere ekteskapet, er ikke relevant ved vurderingen av omstøtelsesspørsmålet.
Saksøker hadde ikke mulighet til å motsette seg inngåelse av ekteskapet når faren hadde bestemt dette. Hun protesterte mot å inngå ekteskap. Etter sitt lands kultur plikter hun imidlertid å adlyde farens vilje. Saksøkers mor, bror og onkel bidro til å øke presset på saksøkeren for å følge farens vilje.
Tvangen som er utøvet overfor saksøkeren rammes av ekteskapsloven §16 tredje ledd.
Det er uten betydning for kravet om omstøtelse, om ekteskapet er inngått i Norge eller i et annet land.
Brev og bilder som saksøkeren har sendt saksøkte kan ikke tas til inntekt for at det ikke forelå tvang i forbindelse med ekteskapsinngåelsen.
Ved vurderingen av om det foreligger rettsstridig tvang, må det tas hensyn til saksøkerens kulturelle miljø. Hun ble foreholdt sosiale konsekvenser dersom hun ikke etterkom farens vilje.
Tvangen som er utøvet overfor saksøkeren er utilbørlig. Tvangen er da rettsstridig. Det vises til Lødrup/Holmøys kommentarutgave til ekteskapsloven.
Ved beregning av 6-måneders fristen i ekteskapslovens §16, må det tas utgangspunkt i den 27. mai 2001 da saksøkeren kom til Norge. Stevning er tatt ut innen fristen.
Advokatfullmektig Nyheim har på vegne av saksøkeren nedlagt slik påstand:
"Ekteskapet mellom A og B inngått i Amman 19. oktober 1998 omstøtes."
Saksøkte har i det vesentligste anført:
Retten har kompetanse til å vurdere spørsmålet om ugyldighet. Ekteskapsloven §16 tredje ledd kommer til anvendelse også ved ekteskap inngått i utlandet.
Bakgrunnen for regelen i §16 tredje ledd var ønske om å unngå at jenter som har vokst opp i Norge, blir sendt til et annet land for å bli tvangsgiftet. Poenget med regelen har ikke vært å beskytte ære. Det er ikke avgjørende for regelen at det foreligger et kulturelt problem for partene i saken.
Saksøkte mener seg brukt i et spill for at saksøkeren skulle få oppholdstillatelse i Norge. Saksøkeren var over 18 år, og fylte derfor ikke kravene til familiegjenforening, da hennes far tidligere søkte om familiegjenforening for saksøkeren og hennes yngre søsken. Søsknene fikk oppholdstillatelse i Norge. Eneste mulighet for å få oppholdstillatelse i Norge var å inngå ekteskap.
Ekteskapet er inngått frivillig fra saksøkerens side. Det foreligger ikke bevis for det motsatte. Brev som saksøkeren sendte saksøkte viser at ekteskapet er inngått frivillig. Saksøkeren har sendt bilde av seg uten slør til saksøkte. Hun ville ikke gjort dette til andre enn mannen, og ikke hvis det hadde foreligget tvang ved ekteskapsinngåelsen. Saksøkte sendte penger til saksøkeren mens saksøkeren oppholdt seg i Amman. De fremlagte oppgaver fra Den Norske Bank er eksempler på dette, men ingen uttømmende oversikt. Saksøkte krever nærmere kr 100.000,- tilbakebetalt av saksøkeren, hennes bror og hennes far. Det er imidlertid ikke anledning til å ta dette kravet med i nærværende sak.
Saksøkeren ble ikke varslet om saksøkerens ankomst til Norge. Han var på forhånd ikke underrettet om at hun hadde fått innvilget oppholdstillatelse. Ved ankomsten til Norge ble saksøkeren på flyplassen møtt av sin mor og bror. Saksøkeren ble uriktig fortalt at saksøkte var tiltalt i drapssak og at han var til behandling i psykiatrisk sykehus. Saksøkeren har fortalt at hun av denne grunn fikk sjokk, ble redd og ba om hjelp til å få ekteskapet omstøtt.
Vilkårene for omstøtelse av ekteskapet er ikke til stede. Ekteskapet er gyldig inngått. Ekteskapet er ikke inngått med tvang. Ugyldighet pga tvang krever at det i tilfelle må foreligge meget sterkt press, og i alminnelighet må det kreves at tvangen skaper alvorlig frykt. Det må foreligge noe mer enn at ekteskapet ikke er inngått av fri vilje. At vedkommende mister kontakt med familien eller faller sosialt om ekteskap ikke inngås, er ikke tilstrekkelig. Tvangen må i tilfelle være rettsstridig. For at tvangen skal være rettsstridig, kreves at det trues med noe. Det kan være utilbørlig tvang selv om det er truet med noe lovlig. Selv om saksøkeren har følt at hun har måttet gifte seg for å følge farens vilje, er vilkårene for omstøtelse likevel ikke oppfylt.
Saksøkeren må sannsynliggjøre at det har foreligget tvang.
Det bestrides ikke at søksmålsfristen på 6 måneder i ekteskapsloven §16 fjerde ledd er overholdt, dersom retten skulle komme til at det har foreligget tvang.
Advokat Braastad har på vegne av saksøkte nedlagt slik påstand:

"B frifinnes."

Rettens bemerkninger.
Partene inngikk ekteskap i Amman i Jordan 19. oktober 1998. Saksøkte var på dette tidspunkt bosatt i Norge, mens saksøkeren bodde i Amman hvor hun hadde oppholdt seg siden i mai 1998. Hun bodde tidligere i Bagdad. Saksøkte var ikke selv til stede under vielsen, men var representert ved stedfortreder. Det er fremlagt kopi av fullmakt fra saksøkte til stedfortrederen. Det er videre på det rene at partene ikke hadde truffet hverandre før ekteskapsinngåelsen, og at de heller ikke senere hadde truffet hverandre før hovedforhand-lingen i saken. Det legges til grunn at ekteskapet i utgangspunktet kom i stand etter kontakt mellom saksøkerens far, som kom til Norge i slutten av 1997, og saksøkte. Disse kom til enighet om at saksøkte skulle gifte seg med saksøkeren. Etter hva retten forstår, var det saksøkerens far som først henvendte seg til saksøkte om ekteskap med datteren.
Det er fremlagt kopi av ekteskapskontrakt oversatt fra arabisk til engelsk, utstedt av vigselmyndighet i Amman. Det må på bakgrunn av denne legges til grunn at ekteskapet er formelt gyldig inngått etter jordansk rett. Dette synes også å være lagt til grunn av Utlendingsdirektoratet i forbindelse med at saksøkeren 10. mai 2001 ble innvilget arbeids-tillatelse i familiegjenforening med saksøkte, jfr brev av 10. mai 2001 fra Utlendings-direktoratet til Vestoppland politidistrikt.
Retten legger til grunn at ugyldighetssøksmål kan reises i Norge selv om ekteskapet er inngått i et annet land. Det er ikke uenighet mellom partene om dette. Det vises til at saksøkeren har vært bosatt i Norge siden i mai 2001. Melding om flytting er registrert i folkeregisteret i Østre Toten 15. juni 2001. Begge parter var således bosatt i Norge da søksmålet ble reist.
Etter ekteskapsloven §16 tredje ledd kan et ekteskap etter søksmål fra en av ektefellene, kjennes ugyldig dersom vedkommende er blitt tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd.
Det sentrale spørsmålet for retten blir om det i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet ble utøvet tvang overfor saksøkeren, og om tvangen i tilfelle kan karakteriseres som rettsstridig.
Bestemmelsen i ekteskapsloven §16 tredje ledd ble tilføyd ved endringslov 24. juni 1994, idet den nye ekteskapsloven som trådte i kraft 1. januar 1993, ikke inneholdt særskilte bestemmelser om oppløsning av tvangsekteskap, slik den tidligere ekteskapsloven av 1918 gjorde. Bakgrunnen for regelen i §16 tredje ledd, er at tvangsekteskap forekommer i enkelte fremmede kulturer, og kan være et problem for unge jenter som har vokset opp i Norge. Fra Ot.prp.nr.44 (1993-1994) siteres:

"Arrangerte ekteskap er ein vanleg tradisjon i mange kulturar. Dette kan vera eit problem for jenter som har vakse opp i Noreg i familiar der foreldra kjem frå andre kulturelle samfunn, og som blir sende til heimlandet åt foreldra for å bli bortgifte mot sin vilje."

Vår sak ligger således vesentlig annerledes an enn det som synes å være den egentlige begrunnelsen for at ugyldighetsbestemmelsen i §16 tredje ledd ble tatt inn i loven. Bestemmelsen må imidlertid kunne få anvendelse også på tilfelle som i vår sak, hvor saksøkeren ikke har bodd i Norge før ekteskapet ble inngått.
Retten legger til grunn at det må foreligge et meget sterkt press dersom ekteskapet skal kunne anses ugyldig pga av tvang etter §16 tredje ledd. Det legges videre til grunn som et vilkår, at tvangen har vært av en slik karakter at den har medført alvorlig frykt hos saksøkeren. Det vises til Holmøy/Lødrup: Ekteskapsloven 2. utgave s. 95.
Etter bevisførselen er retten i tvil om omfanget av og karakteren av det press saksøkeren skal ha vært utsatt for i forbindelse med ekteskapsinngåelsen med saksøkte. Saksøkeren har forklart at hun, etter at hun var kommet fra Bagdad til Amman i mai 1998, fikk henvendelse fra sin far om at saksøkte, som hun ikke kjente fra før, ville gifte seg med henne. I følge saksøkeren nektet hun å inngå ekteskap. Det var imidlertid farens vilje at hun skulle gifte seg med saksøkte. Faren har i retten gitt uttrykk for at han la press på datteren. Saksøkeren har videre forklart at også moren, en bror og en onkel bidro til å øke presset på henne til å følge farens vilje. Broren har gitt uttrykk for det samme i sin vitneforklaring for retten. Det er på det rene at det dreier seg om verbalt press. Saksøkeren er ikke blitt utsatt vold eller annen fysisk tvang. Det er heller ikke fremkommet opplysninger om at saksøkeren er blitt utsatt for trusler. Det er videre på det rene at saksøkeren ikke på noen måte, verken fysisk eller psykisk, er utsatt for press fra saksøktes side. Den tvang saksøkeren hevder å være utsatt for, er utøvet av hennes familie. De nærmere omstendigheter vedrørende det verbale press familien skal ha lagt på saksøkeren, fremstår imidlertid som uklart for retten. Det er i liten grad redegjort for dette. Det er uklart hva som konkret ble sagt, hvor ofte spørsmålet ble diskutert og i hvilken grad og på hvilken måte saksøkeren ga uttrykk for sin protest mot å gifte seg. Det er ikke fremkommet opplysninger om alvorlig frykt hos saksøkeren.
Saksøkeren har anført at hun i følge egen kultur og tradisjon, måtte følge farens vilje, og at hun således ikke hadde mulighet til å unngå ekteskapet. I motsatt fall ville familien ikke ha noe mer med henne å gjøre, hun ville ikke bety noe for dem, og hun ville ikke bli respektert.
På den annen side har saksøkeren også gitt uttrykk for at hun var overbevist om at farens vilje var til hennes beste, og at det ikke var ekteskap med saksøkte hun var i mot. Hun var generelt i mot å gifte seg pga av erfaringer fra tidligere ekteskap.
Etter at ekteskapet var inngått, bodde saksøkeren fortsatt over 2 1/2 år i Amman før hun kom til Norge i mai 2001. I denne tiden hadde saksøkeren og saksøkte noe kontakt med hverandre gjennom brev og telefonsamtaler. Etter vigselen ringte saksøkte saksøkeren og ga uttrykk for sin glede over ekteskapet med saksøkeren. Saksøkeren har forklart at saksøkte ga henne et stort håp om at livet skulle bli bedre. Saksøkeren sendte også bilder av seg til saksøkte. Det er videre opplyst at saksøkte som ektefelle sendte penger til saksøkeren til hennes underhold i Amman.
Det er for retten fremlagt 2 brev som saksøkeren har sendt saksøkte etter ekteskaps-inngåelsen. Det er intet i disse brevene som skulle tyde på at ekteskapet ble inngått med tvang. Tvert imot inneholder brevene kjærlighetserklæringer fra saksøkeren overfor saksøkte. Både dette, og den øvrige kontakt med bl.a. oversending av bilder, synes vanskelig å forene med at saksøkeren skulle ha blitt utsatt for press av betydelig styrke ved inngåelsen av ekteskapet.
Saksøkerens far støtter i dag kravet om omstøtelse av ekteskapet.
Retten legger videre vekt på at saksøkerens familie ikke varslet saksøkte om saksøkerens ankomst til Norge. Saksøkerens familie var kjent med når saksøkeren skulle ankomme. Saksøkeren ble ved ankomst til Norge møtt på flyplassen av sin mor og bror. Av disse ble saksøkeren umiddelbart uriktig fortalt at saksøkte var tiltalt i en drapssak, og at han var innlagt på psykiatrisk sykehus. Saksøkeren har forklart at hun da fikk sjokk og at hennes drømmer gjennom 3 års ventetid brast. Hun ble beroliget etter kontakt med politiet, men mente at hun aldri ville få det godt med saksøkte. Hun søkte derfor hjelp til å få ekteskapet omstøtt. Retten forstår saksøkerens forklaring slik at det var opplysningene hun fikk om saksøkte ved ankomst til Norge - som riktignok var uriktige - som førte til at hun ikke lenger ønsket å være gift med saksøkte og derfor ba om hjelp til omstøtelse av ekteskapet.
Retten finner det etter dette, etter en samlet vurdering, ikke tilstrekkelige bevist at det i forbindelse med inngåelsen av ekteskapet, er utøvet slik tvang overfor saksøkeren som kan medføre at ekteskapet kjennes ugyldig etter ekteskapsloven §16 tredje ledd. Saksøkeren kan således ikke få medhold i sin påstand.
Saksomkostninger.
Begge parter er innvilget fri sakførsel. Retten har under hovedforhandlingen samtykket i at det ikke nedlegges påstand om saksomkostninger til det offentlige. Det er ikke nedlagt påstander om saksomkostninger vedrørende partenes egne utgifter. Saksomkostninger tilkjennes etter dette ikke.
Domsslutning:
1. B frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.



Tilbake til innholdet | Tilbake til Forsiden